§ 285. Avvisning, retting av feil og innsigelser under hovedforhandlingen

Paragrafen har tre regler om hvordan retten håndterer prosessuelle hindringer under forhandlingen. Den første gjelder avvisning, altså at retten nekter å behandle saken. Dukker det opp et slikt spørsmål, kan forhandlingen begrenses til det inntil det er avgjort. Da slipper man å føre hele saken før man vet om den kan behandles.

Den andre regelen sier at retten skal gi partene mulighet til å rette feil som hindrer at saken kommer videre, og gi den utsettelsen som trengs. Tanken er at en feil som kan rettes, ikke bør ødelegge saken hvis den kan bringes i orden med litt tid. Eksempel: Påtalemyndigheten oppdager en formell mangel som hindrer behandlingen. Retten gir tid til å rette den, i stedet for å avvise straks.

Den tredje regelen gjelder innsigelser som retten bare tar hensyn til når en part påberoper dem. Slike innsigelser mister man retten til å bruke hvis man ikke fremsetter dem så snart det er mulig. Partene kan altså ikke spare på en innvending til den passer bedre senere.

Paragrafen hører til en rekke regler som lar retten styre forhandlingens gang. § 286 gir samme mulighet til å begrense forhandlingen når spørsmålet er om det tiltalte er beskyldt for, ikke er straffbart, eller om straffansvaret er bortfalt. Etter § 287 kan retten dele forhandlingen etter handling eller tiltalt, og etter § 288 kan den holde en egen forhandling om skyldspørsmålet. § 283 lar retten ta opp bevis selv om saken må utsettes.

Reglene om tiltaltes tilstedeværelse ligger rett før: § 281 om forhandling uten tiltalte, § 282 om ny behandling etter dom i fravær og § 284 om å sende noen ut av rettssalen. Etter dem følger § 289, som sier at forhandlingen om selve forholdet begynner med at tiltalebeslutningen leses opp og at tiltalte spørres om han erkjenner seg skyldig.