§ 43. Hvor lenge varer forvaring: tidsramme og minstetid

Straffeloven·LOV-2005-05-20-28

Kort oppsummert

Dommen på forvaring setter en tidsramme, som vanligvis ikke bør være over 15 år og aldri over 21 år, med egne grenser for lovbrudd med 30 års strafferamme og for lovbrytere under 18 år.
Rammen kan forlenges med inntil fem år om gangen, etter begjæring fra påtalemyndigheten.
Retten bør sette en minstetid, normalt høyst ti år, og opp til 14 eller 20 år ved lengre tidsrammer.
Minstetiden avgjør når prøveløslatelse etter § 44 tidligst kan skje.

Lovteksten ordrett

§ 43. Varigheten av forvaringen

I dom på forvaring fastsettes en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og som ikke kan overstige 21 år. For lovbrudd som har en strafferamme på fengsel i inntil 30 år, kan retten fastsette en tidsramme som ikke kan overstige 30 år. Var den domfelte under 18 år på handlingstidspunktet, bør tidsrammen vanligvis ikke overstige 10 år, og den kan ikke overstige 15 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år om gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest 3 måneder før utløpet av forvaringstiden.

Retten bør også fastsette en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. I de tilfeller hvor retten fastsetter en tidsramme som overstiger 15 år, kan retten likevel fastsette en minstetid som ikke kan overstige 14 år. I tilfeller der retten fastsetter en tidsramme som overstiger 21 år, kan retten fastsette en minstetid som ikke kan overstige 20 år.

Kilde: Lovdata — Straffeloven § 43

Hva betyr dette?

Paragrafen setter grenser for hvor lenge en forvaring kan vare. Forvaring er en tidsbestemt reaksjon for alvorlige lovbrudd mot andres liv, helse eller frihet, der vanlig fengsel ikke gir nok vern (§ 40). Dommen skal derfor sette en tidsramme. Rammen bør som regel ikke være over 15 år, og den kan aldri gå over 21 år. Er strafferammen for lovbruddet fengsel i inntil 30 år, kan tidsrammen settes helt opp til 30 år. Var gjerningspersonen under 18 år da handlingen ble begått, bør rammen som regel ikke overstige ti år, og den kan ikke gå over 15 år.

Tidsrammen er ikke endelig. Påtalemyndigheten kan kreve at rammen forlenges, og retten avgjør det ved dom. Hver forlengelse kan være på inntil fem år. Saken må bringes inn for tingretten senest tre måneder før forvaringstiden går ut.

Andre ledd gjelder minstetid. Retten bør dessuten sette en minstetid, altså tiden som må sones før prøveløslatelse kan komme på tale. Den kan ikke være lenger enn ti år. Er tidsrammen over 15 år, kan minstetiden gå opp til 14 år, og er rammen over 21 år, kan den være inntil 20 år.

Rammen og minstetiden styrer når prøveløslatelse er mulig. Etter § 44 kan den domfelte slippes ut på prøve før tiden er ute, men ikke før en eventuell minstetid har gått. Prøvetiden er da fra ett til fem år. Vilkår ved slik løslatelse står i § 45, og § 46 regulerer hva som skjer hvis vilkårene brytes. Da kan tingretten gjeninnsette vedkommende i forvaring eller sette ny prøvetid og nye vilkår. Når forvaring idømmes, faller tidligere fengselsstraff og samfunnsstraff bort (§ 42), og rettighetstap kan idømmes sammen med forvaring (§ 41). § 47 gir Kongen hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om hvordan forvaring og løslatelse på prøve skal gjennomføres. § 93 handler ifølge tittelen om foreldelsesfrist for idømt frihetsstraff, samfunnsstraff og ungdomsstraff, og viser til denne paragrafen.

Eksempel: Retten dømmer en person til forvaring og setter både en tidsramme og en minstetid. Før minstetiden er ute, kan ikke vedkommende løslates på prøve. Nærmer tidsrammen seg slutten, kan påtalemyndigheten kreve forlengelse, og saken må da reises for tingretten senest tre måneder før tiden går ut.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i straffeloven →