Tidsramme og minstetid i forvaringsdommer, forklart

Hva tidsrammen er og hvor lang den kan være

Når retten dømmer til forvaring, må dommen si hvor lenge forvaringen kan vare. Det er tidsrammen. Reglene står i straffeloven § 43, og de har flere nivåer.

• Hovedregelen er at tidsrammen vanligvis ikke bør overstige 15 år, og at den ikke kan overstige 21 år.
• For lovbrudd med en strafferamme på fengsel inntil 30 år kan rammen settes til inntil 30 år.
• Var den domfelte under 18 år da handlingen skjedde, bør rammen vanligvis ikke overstige 10 år, og den kan ikke overstige 15 år.

Ordet «bør» betyr at 15 år er et utgangspunkt retten kan avvike fra, mens 21 og 30 år er tak. Tidsrammen er ikke en dom på så mange års fengsel. Den sier hvor lenge staten kan holde personen i forvaring dersom faren for nye lovbrudd består. Går forvaringstiden ut uten at påtalemyndigheten har fått den forlenget, er forvaringen over.

Hva minstetiden er og hvor lang den kan være

Minstetiden er den nedre grensen. Før den er utløpt, kan den domfelte ikke løslates på prøve, uansett hvordan han har oppført seg og hva kriminalomsorgen mener om faren (§ 44). Loven sier at retten bør fastsette en minstetid. Fastsetter retten ingen, er det ingen nedre grense, og prøveløslatelse kan begjæres så snart den ordinære ettårsfristen etter dommen er ute.

Hvor lang minstetiden kan være, avhenger av tidsrammen:

• Hovedregelen er at minstetiden ikke må overstige 10 år.
• Er tidsrammen over 15 år, kan minstetiden være opptil 14 år.
• Er tidsrammen over 21 år, kan minstetiden være opptil 20 år.

Minstetiden er altså alltid kortere enn tidsrammen. Mellom de to grensene ligger området der løslatelse kan komme på tale.

Hvordan tiden regnes ut

Tiden regnes fra dommen er rettskraftig, med fradrag for tid i varetekt. Straffeloven § 83 sier at varetektsfradraget ved forvaring gis fullt ut både i minstetiden og i tidsrammen. Det gis én dag for hvert påbegynte døgn frihetsberøvelsen har vart utover fire timer. Forskriften om forvaring tilføyer at det også skal gjøres fradrag for transporttid.

Når gjennomføringen starter, skal kriminalomsorgen regne ut to datoer, tidspunktet for forvaringstidens utløp og tidspunktet for minstetidens utløp. Den domfelte skal få vite begge. Han skal også få vite at han tidligst kan begjære prøveløslatelse ett år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse ble endelig.

Disse to fristene kan forveksles. Minstetiden sier når løslatelse tidligst kan skje. Ettårsregelen sier når han tidligst kan be om den. Er minstetiden satt til fire år, er det minstetiden som er den reelle sperren. Er det ikke satt noen minstetid, er det ettårsregelen.

Tidsramme og minstetid i forvaring i praksis

Tidsrammen verner samfunnet, og minstetiden gir en tydelig nedre terskel. Et eksempel viser hvordan de virker sammen.

Ragnhild, som er 29 år, dømmes for en grov voldshandling mot en tidligere samboer. Retten fastsetter en tidsramme på tolv år og en minstetid på seks år. Hun har sittet åtte måneder i varetekt. Fradraget gjelder begge steder, så forvaringstiden går ut om omtrent 11 år og 4 måneder fra dommen, mens minstetiden går ut om omtrent 5 år og 4 måneder. Tidligst da kan hun løslates på prøve.

Det betyr ikke at hun slippes ut etter 5 år og 4 måneder. Hun eller kriminalomsorgen må be om det, påtalemyndigheten må ta saken videre, og enten tingretten eller kriminalomsorgen med påtalemyndighetens samtykke må beslutte løslatelse. Slippes hun ikke ut, fortsetter forvaringen til rammen er ute. Kort før den tid kan påtalemyndigheten be om at den forlenges med inntil fem år, men saken må reises senest tre måneder før forvaringstiden går ut.

Unge lovbrytere

De lavere grensene for dem som var under 18 år på handlingstidspunktet har en bakgrunn. Forvaring kan i utgangspunktet ikke idømmes mot noen under 18, og bare ved helt ekstraordinære omstendigheter (§ 40). Skjer det likevel, er tidsrammen kortere, vanligvis ikke over 10 år og aldri over 15 år. Minstetiden må selvsagt ligge innenfor rammen. Alderen avgjøres ut fra tidspunktet for handlingen, ikke ut fra hvor gammel han er når dommen faller.

Hvem bestemmer tidsrammen og minstetiden

Retten fastsetter begge deler i dommen, og de bygger på en vurdering av hvor alvorlig lovbruddet var og hvor lenge faren antas å bestå. Dommen kan ankes som andre straffedommer, og anken kan gjelde både om forvaring i det hele tatt er riktig reaksjon og hvor lang tidsrammen og minstetiden skal være. Er rammen fastsatt, kan den bare endres ved en ny dom, og da bare i retning av forlengelse. Kriminalomsorgen kan ikke korte den ned.

Kort oppsummert

• Tidsrammen i forvaring er den ytre grensen og bør vanligvis ikke være over 15 år. Den kan ikke være over 21 år, og for de groveste lovbruddene kan den være inntil 30 år.
• Minstetiden i forvaring er den nedre grensen og skal normalt ikke være over 10 år. Er tidsrammen svært lang, kan minstetiden være lengre.
• Varetektsfradraget gjelder fullt ut for både tidsramme og minstetid.
• Å ha sonet minstetiden gir ikke automatisk løslatelse. Den domfelte må begjære prøveløslatelse.
• Tidsrammen kan forlenges med inntil fem år om gangen etter begjæring fra påtalemyndigheten.