Forvaring: når retten kan holde noen innesperret uten fast sluttdato

Hva er forvaring, og hva skiller den fra fengselsstraff

Forvaring står i straffeloven kapittel 7 og er en av straffene loven opplister (§ 29). Likevel har den et annet formål enn en vanlig dom. Fengselsstraff skal være et rimelig svar på det som har skjedd. Forvaring skal først og fremst beskytte andre mot at noe tilsvarende skjer igjen. Det er derfor lovteksten i straffeloven § 40 knytter vilkåret til faren for nye overgrep og ikke til hvor mye straff handlingen i seg selv fortjener.

Forvaringen sones i en anstalt under kriminalomsorgen. Forskriften om forvaring sier at gjennomføringen skal begynne i en avdeling som er tilrettelagt for domfelte med særlige behov, og at den forvaringsdømte som hovedregel ikke skal plasseres sammen med dem som soner vanlig fengsel. Innholdet skal tilpasses den enkelte og gi en gradvis progresjon mot full frihet, innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer.

Idømmes forvaring, faller tidligere idømt fengselsstraff og samfunnsstraff bort (§ 42). Rettighetstap, for eksempel forbud mot å ha en bestemt stilling, kan derimot idømmes sammen med forvaring (§ 41).

Hvilke lovbrudd og hvilken fare loven krever

Forvaring kan bare brukes når lovbryteren er funnet skyldig i å ha begått eller forsøkt å begå et voldslovbrudd, et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse, en ildspåsettelse eller et annet lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet eller utsatte disse for fare. Straffeloven § 40 har to spor.

Var lovbruddet av alvorlig art, må det være nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd av samme slag.

Var lovbruddet av mindre alvorlig art, kreves mer. Lovbryteren må tidligere ha begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd, det må være nær sammenheng mellom det tidligere og det nye, og faren for tilbakefall må være særlig nærliggende.

I farevurderingen skal retten legge vekt på lovbruddet sammenholdt med lovbryterens atferd og sosiale og personlige funksjonsevne. Før dom på forvaring avsies, skal det gjennomføres en personundersøkelse. Retten kan i tillegg bestemme at siktede skal undersøkes av rettspsykiatriske sakkyndige. Var siktede under 18 år, kan forvaring bare idømmes ved helt ekstraordinære omstendigheter.

Tidsramme og minstetid i grove trekk

Dommen skal angi en tidsramme. Den bør vanligvis ikke være over 15 år og kan ikke være over 21 år. For lovbrudd med strafferamme på fengsel inntil 30 år kan rammen settes til inntil 30 år. Retten bør også fastsette en minstetid, som ikke skal være over 10 år i de vanlige tilfellene. Før minstetiden er ute, kan ingen løslates på prøve.

Rammen kan forlenges. Påtalemyndigheten kan be tingretten om det, og forlengelsen kan være på inntil fem år om gangen. Det er her forvaringen skiller seg mest fra en fengselsstraff: en dom på ti år er ti år, mens en tidsramme på ti år er det retten har bestemt så langt.

Hvordan forvaringen gjennomføres

Forvaring starter ikke med full frihet, og den slutter heller ikke brått. Forskriften om gjennomføring av forvaring har egne kapitler om overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer, om permisjon og frigang og om forberedelse til prøveløslatelse. Det er et system i trinn, ikke en dør som åpnes en dag. Beslutningene tas som hovedregel på regionalt nivå i kriminalomsorgen.

Forskriften sier også at tidspunktet for forvaringens utløp og for en eventuell minstetid skal regnes ut når gjennomføringen starter, og at den domfelte skal få vite begge datoene. Han skal også få vite at tidsrammen kan forlenges.

Forvaring eller tvungent psykisk helsevern

Forvaring forveksles ofte med tvungent psykisk helsevern. De bygger på ulike forutsetninger. Forvaring forutsetter at gjerningspersonen er tilregnelig og strafferettslig ansvarlig. Er personen utilregnelig på grunn av for eksempel sterkt avvikende sinnstilstand, kan retten i stedet overføre til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62, hvis vilkårene der er oppfylt. Spørsmålet om tilregnelighet kommer ofte opp i saker der forvaring vurderes, og da blir en rettspsykiatrisk undersøkelse aktuell.

Mehmet og de to overfallene

Mehmet er 34 år og dømt for to grove overfall mot ukjente personer på åpen gate. Retten har innhentet en personundersøkelse og en rettspsykiatrisk erklæring. Erklæringen beskriver et mønster av impulsiv vold, og retten legger til grunn at det er nærliggende fare for nye alvorlige voldshandlinger. Fengselsstraff alene anses ikke tilstrekkelig.

Dommen blir forvaring med en tidsramme på åtte år og en minstetid på fire år. Mehmet har sittet omtrent fem måneder i varetekt. Varetektsfradrag gis fullt ut både i tidsrammen og i minstetiden (§ 83), slik at det gjenstår om lag tre år og syv måneder av minstetiden. Når den er ute, kan han eller kriminalomsorgen be om å få prøveløslatelse. Det skjer ikke av seg selv. Nærmer åtteårsfristen seg uten at han er løslatt, kan påtalemyndigheten reise sak om forlengelse, senest tre måneder før forvaringstiden går ut.

Kort oppsummert

• Forvaring er en straff som skal verne andre mot nye alvorlige lovbrudd, og den kan idømmes i stedet for fengsel.
• Vilkåret er at fengsel ikke er nok og at det er nærliggende fare for gjentakelse. For mindre alvorlige lovbrudd kreves et tidligere alvorlig lovbrudd og særlig nærliggende fare.
• Dommen setter en tidsramme og normalt en minstetid, men rammen kan forlenges med inntil fem år om gangen.
• Den domfelte soner i en egen avdeling og kan søke prøveløslatelse etter at minstetiden er ute.
• Er den domfelte utilregnelig, er det ikke forvaring men tvungent psykisk helsevern som kan komme på tale.