§ 44. Prøveløslatelse fra forvaring

Paragrafen gjør det mulig å slippe ut en person som sitter i forvaring, før forvaringstiden er over. Det kalles prøveløslatelse (løslatelse med en prøvetid). Har retten satt en minstetid, må den være ute først. Prøvetiden skal være mellom ett og fem år.

Fremgangsmåten avhenger av hvem som tar initiativet og hva påtalemyndigheten mener. Ber den domfelte eller kriminalomsorgen om løslatelse, bringer påtalemyndigheten saken inn for tingretten, og retten avgjør den ved dom. Er påtalemyndigheten enig i at vedkommende bør løslates, kan kriminalomsorgen selv beslutte det, uten rettssak. Det gir en enklere vei ut når påtalemyndigheten ikke har innvendinger.

Saksbehandlingen skal påskyndes, det vil si gå raskere enn vanlig. Den domfelte kan heller ikke be om løslatelse når som helst. Det må ha gått ett år siden forvaringsdommen ble endelig (ikke lenger kan ankes), eller siden en dom som nektet løslatelse ble endelig. Sperrefristen løper dermed på nytt etter hvert avslag. Fristen er nevnt bare for den domfeltes egen begjæring.

Vilkårene som kan settes ved løslatelsen, står i § 45, og brudd på dem behandles etter § 46, der tingretten kan gjeninnsette vedkommende i forvaring eller sette ny prøvetid og nye vilkår. Forvaring kan bare idømmes på bestemte vilkår (§ 40). § 47 gir Kongen hjemmel til forskrift om forvaring og prøveløslatelse.

Eksempel: Den domfelte har sittet så lenge at minstetiden er over, og mener det er grunnlag for å komme ut. Han ber om prøveløslatelse. Påtalemyndigheten er uenig, og tingretten avgjør saken ved dom. Nektes løslatelse, må han vente et år fra dommen er endelig før han kan be på nytt.