§ 1. Hvem stiftelsesloven gjelder for

Paragrafen sier hvem og hva stiftelsesloven gjelder for. Utgangspunktet er enkelt: alle stiftelser omfattes. Bare hvis en annen lov sier noe annet, eller en forskrift gitt med hjemmel i en annen lov gjør det, har den forrang. Stiftelser deles i to grupper, alminnelige og næringsdrivende (stiftelser som driver eller styrer næringsvirksomhet). Skillet er definert i § 4. Ved tvil er det Stiftelsestilsynet som avgjør hvilken gruppe stiftelsen tilhører.

Hva som regnes som stiftelse, står i § 2. Kjernen er en verdi som er avsatt til et bestemt formål, og som står på egne bein. Det spiller ingen rolle om ordningen kalles legat, fond eller noe annet. Er vilkårene oppfylt, gjelder loven. Når stiftelsen er opprettet, har oppretteren ikke lenger rådighet over det som er overført, jf. § 3. Loven har også egne unntak i § 6. Kirker, gravplasser, pensjonskasser under tilsyn av Finanstilsynet og sparebanker faller utenfor.

Andre og tredje ledd utvider bildet. Reglene i kapittel 6 om omdanning kan også brukes på verdier som ikke er stiftelser etter definisjonen. Hvilke verdier det gjelder, sier § 55. Blant dem er verdier som er overført til en enkeltperson, en forening eller et selskap med en bestemmelse om bruken, og offentlige fond der vedkommende myndighet bestemmer det. Den som forpliktelsen hviler på, kan søke om omdanning. Kongen kan dessuten gi forskrift om hvordan loven gjelder på Svalbard.

Paragrafen er porten inn til resten av loven. Tilsynet med stiftelsene ligger hos Stiftelsestilsynet (§ 7), som også fører Stiftelsesregisteret (§ 8). Klager på vedtak fra tilsynet avgjøres av Stiftelsesklagenemnda (§ 7a). Alle stiftelser skal stå i registeret.