§ 4-4. Lønn under sykdom og skade på skip

§ 4-4 gir arbeidstakere som blir arbeidsuføre av sykdom eller skade, rett til å beholde lønnen så lenge ansettelsesforholdet varer. Denne retten er likevel ikke ubegrenset i tid. Har arbeidstakeren rett til sykepenger fra folketrygden eller en tilsvarende utenlandsk trygdeordning, faller lønnsretten bort i den grad sykepengene dekker inntektsbortfallet, og uansett senest tolv måneder etter at arbeidsuførheten startet. For arbeidstakere som verken har rett til norske sykepenger eller en tilsvarende utenlandsk ytelse, er fristen kortere: seksten uker fra uførheten oppstod. Lønnsretten bortfaller helt dersom arbeidstakeren har skjult sykdommen eller skaden svikaktig ved ansettelsen, eller pådratt seg den med vilje etter at hun begynte i jobben. For fiske- og fangstfartøy gjelder bestemmelsen bare dersom det er avtalt løpende tidslønn.

Regelen fungerer som et sikkerhetsnett i overgangen til trygdeytelser: så lenge den syke eller skadde arbeidstakeren ikke får dekket tapet sitt via folketrygden eller en utenlandsk ordning, må arbeidsgiveren dekke lønnen. Fristene på tolv måneder og seksten uker markerer likevel et definitivt tak, uavhengig av hvor lenge sykdommen varer. Et eksempel: en styrmann som blir sykmeldt etter en arbeidsulykke og ikke omfattes av folketrygdens sykepengeordning, har krav på lønn fra rederiet i inntil seksten uker fra skaden inntraff, selv om arbeidsuførheten skulle vare lenger.

Bestemmelsen utfyller de øvrige lønnsreglene i kapitlet: beregningen av selve lønnen følger av § 4-1, utbetalingsfrekvensen av § 4-2, og adgangen til trekk av § 4-3. Lønn ved skipsforlis i § 4-5 og under fangenskap etter § 4-5a bygger på liknende tanker om at lønnsforholdet fortsetter i særlige situasjoner utenfor arbeidstakerens kontroll. Blir arbeidsforholdet avsluttet fordi arbeidstakeren av medisinske grunner ikke lenger kan utføre jobben, kan det også utløse rett til fri hjemreise etter § 4-6.