§ 10-20. Forfall for forskuddsskatt

§ 10-20 fastsetter når forskuddsskatt skal betales. Personlige skattytere betaler i fire terminer i løpet av inntektsåret: midten av mars, juni, september og desember. Er beløpet lite - under 2 000 kroner - samles alt i én innbetaling i juni i stedet for å spres på fire terminer. Skatten forfaller aldri før det har gått minst tre uker fra skattekontoret sendte ut melding om beløpet, selv om datoene i loven er passert. Kommer meldingen sent, slås det som er igjen av forskuddsskatten sammen på de terminene som ikke er passert ennå; er alle fire terminene passert, får skattyteren i stedet én samlet frist tre uker etter meldingen. Selskaper og andre upersonlige skattytere følger et annet opplegg: de betaler i to terminer, i februar og april, i året etter inntektsåret.

Skattekontoret kan likevel legge forfallsterminene om dersom inntekten kommer svært ujevnt gjennom året, for eksempel ved sesongarbeid, eller når skattyter etter en skatteavtale skal betale forskuddsskatt av inntekt tjent i utlandet som samtidig blir trukket etter interne regler. Blir en av terminene ikke betalt i tide, forfaller de neste terminene automatisk sammen med den ubetalte, slik at hele det gjenstående kravet kan kreves inn på én gang.

Bestemmelsen er den første i en rekke paragrafer som setter forfallsfrister for ulike skatte- og avgiftsarter. Etter at inntektsåret er omme og den endelige fastsettingen er klar, tar § 10-21 over med regler om forfall for restskatten - det beløpet som eventuelt gjenstår når forskuddet ikke dekker hele skatten. Egne regler gjelder for artistskatt (§ 10-12) og for skattetrekk på utbytte og renter til utlandet (§§ 10-13 og 10-14), der forfallet i stedet er knyttet til når selskapet skal levere melding om trekket. Suppleringsskatt etter § 10-15 forfaller tre uker etter leveringsfristen for skattemelding for denne skatten. § 10-31 om arveavgift og § 11-1 om renter ved forsinket betaling bygger videre på forfallssystemet som § 10-20 er en del av.