§ 473. Undersøkelsesmyndigheten: hvem undersøker sjøulykker og hva de skal gjøre

Paragrafen sier at sjøulykker undersøkes av den myndigheten Kongen peker ut. Navnet på myndigheten står altså ikke i loven, men fastsettes ved kongelig bestemmelse.

Oppgaven er avgrenset. Myndigheten skal finne ut hva som skjedde og hvorfor, se på hva som kan gjøres for å hindre nye ulykker og bedre sikkerheten til sjøs, og gi ut en rapport med eventuelle anbefalinger når arbeidet er ferdig. Rapporten skal offentliggjøres.

Det viktigste å merke seg er hva myndigheten ikke skal gjøre. Den skal ikke ta stilling til hvem som har skyld eller ansvar, verken i sivile saker (for eksempel erstatning) eller i straffesaker. Undersøkelsen er en sikkerhetsundersøkelse, og det er den ordbruken som går igjen i § 475a om sikring av bevis.

Siste ledd gir en unntaksmulighet. Kongen kan legge undersøkelse av rene arbeidsulykker om bord, der noen er drept eller alvorlig skadet, til et annet organ enn det som vanligvis undersøker sjøulykker.

Eksempel: To rederier krever erstatning etter en kollisjon. Undersøkelsesmyndigheten beskriver hendelsesforløpet og årsakene i rapporten, men uttaler seg ikke om hvem som skal betale.

Etter at ulykken er meldt etter § 475, avgjør undersøkelsesmyndigheten etter § 476 om den vil undersøke. Den skal i så fall starte senest to måneder etter ulykken. De involverte skal sikre bevis etter § 475a. § 474 gir særlig berørte fremmede stater rett til å delta. § 472 avgjør hvilke ulykker reglene gjelder for, og § 472a definerer blant annet alvorlig ulykke.