§ 173. Krav som ikke kan begrenses

Paragrafen setter opp krav som står utenfor ansvarsbegrensningen. For disse gjelder ingen av grensene i kapitlet, og den ansvarlige svarer for hele kravet.

Det første unntaket er krav i forbindelse med berging: bergelønn (betaling til den som berger skipet) og felleshavaribidrag (en deling av tap og utgifter etter redningstiltak). Vederlag etter kontrakt om tiltak som de i § 172 og § 172a er også unntatt. I tillegg kommer særlig vederlag etter § 449. Etter § 449 kan bergeren kreve at skipets eier og reder betaler et særlig vederlag som svarer til omkostningene hvis bergingen gjaldt et skip som medførte risiko for miljøskade. Vederlaget kan forhøyes med inntil 30 prosent hvis bergeren har forhindret eller begrenset miljøskade, og når det er rimelig opp til 100 prosent.

Krav i anledning av oljesøl etter §§ 191 og 207 er også unntatt. § 191 gjør eieren av et skip ansvarlig for forurensningsskade uansett skyld. Med forurensningsskade menes skade utenfor skipet fra olje som unnslipper eller tømmes fra skipet. § 207 utvider dette til skade på den delen av norsk kontinentalsokkel som ligger utenfor den økonomiske sonen og til det åpne hav, når norsk erstatningsrett får anvendelse.

Flere grupper er unntatt. Krav om atomskade kan ikke begrenses verken der en konvensjon eller nasjonal lov regulerer eller forbyr begrensning, eller der et atomdrevet skip har voldt skaden. Skade på arbeidstakere som lovteksten knytter til § 171 andre ledd og som arbeider med skipets drift eller berging, er også unntatt. Det samme gjelder renter og sakskostnader.

Unntakene må leses sammen med reglene rundt. § 171 sier hvem som kan begrense. §§ 172 og 172a sier hvilke krav som kan begrenses, og §§ 175 og 175a setter beløpene. § 174 gir et eget unntak for den som selv har voldt tapet forsettlig eller grovt uaktsomt. § 176 fordeler ansvarsbeløpene på kravene som er undergitt begrensning.