§ 171. Hvem kan begrense sitt ansvar etter sjøloven

Ansvarsbegrensning betyr at den ansvarlige høyst må betale et fastsatt beløp, selv om skaden koster mer. Paragrafen svarer på hvem som kan bruke denne retten. Kjernen er rederen, skipets eier, befrakteren og disponenten. I tillegg kan de som leverer tjenester som henger direkte sammen med berging, begrense ansvaret sitt. Det gjelder også for tiltak som skal avverge eller begrense et tap, slik § 172 og § 172a beskriver dem.

Retten strekker seg videre enn til de nevnte. Rettes kravet mot noen som rederen eller en av de andre svarer for, kan også denne personen begrense ansvaret. Eksempel: en skadelidt velger å kreve erstatning direkte fra en person som rederen svarer for. Personen kan da bruke samme begrensning som rederen ville hatt. Regelen hindrer at taket omgås ved at kravet rettes mot en annen enn rederen.

Også forsikringsgiveren er dekket. Den som har forsikret et ansvar for krav som kan begrenses, har samme rett til begrensning som den forsikrede selv. Paragrafen er viktig for flere andre bestemmelser, blant annet § 173, § 182 og § 432 om ansvarsforsikring, som viser til den.

Hvilke krav som kan begrenses, står i § 172 og § 172a. Den første omfatter blant annet krav etter person- og tingskade og etter forsinkelse ved sjøtransport. Har den ansvarlige selv et motkrav fra samme hendelse, kan begrensning bare kreves for den delen av kravet som overstiger motkravet. § 172a gjelder opprydding etter sjøulykker, for eksempel å heve eller fjerne et vrak. Den gjelder som utgangspunkt skip over 300 tonn. Er skipet mindre, dekkes slike krav i stedet av § 172.

Noen krav faller helt utenfor retten til å begrense, blant dem bergelønn (betaling for bergingsinnsats), visse krav etter oljesøl og krav om renter og sakskostnader. Retten mistes også dersom den ansvarlige selv forårsaket tapet med vilje eller grov uaktsomhet og skjønte at slikt tap trolig ville oppstå.