§ 164. Hjelpeplikt og opplysningsplikt etter sammenstøt
- Skipsførere som er innblandet i et sammenstøt, må hjelpe det andre skipet hvis det kan gjøres uten særlig fare.
- De må også opplyse skipets navn, hjemsted, og hvor det kommer fra og skal.
- Plikten gjelder også ved sammenstøt med båt.
- Hjelpeplikten er atskilt fra erstatningsreglene.
§ 164. Plikt til å yte bistand m m
Paragrafen pålegger skipsførerne to plikter etter et sammenstøt. Den første er å hjelpe. Hver skipsfører må gjøre det som lar seg gjøre for å berge det andre skipet, besetningen og passasjerene fra faren etter sammenstøtet. Plikten gjelder bare så langt det kan gjøres uten særlig fare for eget skip, egen besetning og egne passasjerer.
Den andre plikten er å opplyse. Skipsførerne skal gi hverandre navnet og hjemstedet til sitt eget skip, og si hvilken havn eller hvilket sted skipet kommer fra og skal til. Reglene gjelder også når et skip støter sammen med en båt.
Grensen trekkes av faren: en skipsfører kan ikke kreves å sette eget skip, egen besetning eller egne passasjerer i særlig fare. Paragrafen har ikke egne regler om erstatning; disse følger av de øvrige sammenstøtsparagrafene.
Plikten gjelder begge skipsførere uavhengig av hvem som har skylden; teksten knytter den til at skip støter sammen. Den fungerer ved siden av erstatningsreglene: § 161 avgjør hvem som betaler når det er skyld på en eller begge sider, og § 162 regulerer ulykkeshendelser. § 163 sier at det som er bestemt om sammenstøt, også gjelder når skade voldes uten at skipene treffer hverandre.
§ 506 med overskriften «Straff» viser til denne paragrafen.
Eksempel: Skip A og skip B støter sammen. Skipsføreren på A kan hjelpe B uten å sette eget skip i særlig fare. Da må han hjelpe, og han må også gi navn, hjemsted og reiserute til skipsføreren på B.