§ 20-10. Frister og klage ved midlertidige unntak etter § 20-9

Paragrafen gir saksbehandlingsreglene for de midlertidige unntakene i § 20-9. Etter den kan kommunen gjøre unntak fra søknadsplikten når mange fordrevne fra Ukraina kommer til Norge, etter skriftlig anmodning. Fristene er svært korte. Gjelder anmodningen tidsbestemt bruksendring eller midlertidige bygninger, skal kommunen avgjøre saken innen syv virkedager. Gjelder den en bolig til varig bruk, er fristen 14 virkedager. Fristen regnes fra anmodningen er mottatt, og den kan ikke forlenges. Er behovet for rask avgjørelse stort, skal kommunen bruke kortest mulig tid.

Kommer det ikke noe vedtak i tide, kan tiltaket settes i gang på tiltakshavers egen risiko. Du kan altså begynne, men bærer selv risikoen. Berører en bolig til varig bruk ansvarsområdet til statlige eller regionale myndigheter, må anmodningen legges fram for dem. De skal uttale seg eller fatte vedtak innen fem virkedager, og den fristen kan heller ikke forlenges. Kommunens egen frist stanser ikke mens saken ligger hos dem. Overholder de ikke fristen, kan kommunen likevel behandle og avgjøre saken.

Får du avslag, skal kommunen samtidig opplyse om andre eiendommer eller egnede bygninger den kjenner til, som kan brukes i stedet. Vedtaket kan påklages av en part eller av andre med rettslig klageinteresse (en reell rettslig interesse i saken). Klagefristen er syv virkedager fra vedtaket. Kommunen må forberede klagesaken og sende den til klageinstansen innen syv virkedager. Gjør den ikke det, kan klageinstansen ta klagen under behandling. Klageinstansen skal selv avgjøre saken innen syv virkedager, og ingen av fristene kan forlenges.

Paragrafen hører sammen med § 20-9, som gir selve adgangen til unntak, og med de andre unntakene fra søknadsplikt i §§ 20-6 til 20-8. Vanlig søknadsbehandling er regulert andre steder: § 21-2 gjelder søknad om tillatelse, og § 21-4 gjelder kommunens behandling, der fristen ellers følger av § 21-7.