§ 3-5. Hvordan informasjon skal gis til pasienten

Paragrafen stiller krav til selve måten informasjon gis på. Informasjonen skal passe til den som mottar den. Loven nevner blant annet alder og språkbakgrunn som forhold det må tas hensyn til. Den skal også gis på en hensynsfull måte. Det er altså ikke nok at opplysningene er riktige; de må også kunne tas imot.

Andre ledd legger et ansvar på helsepersonellet. Så langt det er mulig, skal de forsikre seg om at mottakeren har forstått både innholdet i informasjonen og hva den betyr. I praksis kan personellet dermed ikke nøye seg med å ha delt ut eller lest opp informasjon. Det må følge opp om budskapet har nådd fram. Loven krever ikke at mottakeren beviser forståelse, men at personellet gjør det som er mulig for å sikre den. Eksempel: en pasient har fått forklart en undersøkelse, men virker usikker på hva den innebærer. Personellet må da forsøke å avklare om pasienten har forstått, så langt det lar seg gjøre.

Tredje ledd krever dokumentasjon. Hvilken informasjon som er gitt, skal skrives ned i pasientens eller brukerens journal. Journalen viser dermed hva pasienten har fått vite, og gir mulighet til å se etter i ettertid om informasjonen ble gitt.

Paragrafen utfyller informasjonsrettene i kapittel 3. § 3-2 sier hva pasienten skal få informasjon om, og § 3-3 og § 3-4 sier hvem som ellers skal informeres, nemlig nærmeste pårørende og foreldre til barn. § 3-1 slår fast at medvirkningen skal tilpasses evnen til å gi og motta informasjon, og samme tanke ligger bak kravet her. § 4-3 om beslutningskompetanse viser til denne paragrafen. § 3-6 gjelder taushetsplikt og § 3-7 rett til svar på henvendelser.