§ 3-17. Rettsvern for salgspant

§ 3-17 stiller opp de formelle vilkårene for at et avtalt salgspant skal få rettsvern, altså stå seg mot kjøperens andre kreditorer og senere rettighetshavere. Ved forbrukerkjøp må avtalen være skriftlig og inngått senest samtidig med at varen overleveres til kjøperen; elektronisk avtaleinngåelse godtas hvis metoden er trygg nok til å sikre hvem som har avtalt hva. Ved kjøp som ikke er forbrukerkjøp holder det at salgspantet er avtalt innen samme frist, men da må en av partene skriftlig stadfeste avtalen kort tid etter overleveringen, hvis den ikke allerede forelå skriftlig.

For motorvogner som er registrert etter vegtrafikklovens regler, holder det ikke med en skriftlig avtale alene - salgspantet må i tillegg føres inn på kjøperens blad i Løsøreregisteret for å stå seg rettslig. Til gjengjeld blir salgspantet da også beskyttet mot at en godtroende tredjeperson kjøper bilen og hevder bedre rett. Fjerde ledd krever at avtalen konkret peker ut hvilke ting salgspantet gjelder, og hvilket beløp det skal sikre; er flere ting kjøpt under ett, hefter panteretten for hele det skyldige beløpet i alle tingene samlet. Er det avtalt salgspant både for selgerens eget krav og for et lån en tredjeperson - typisk et finansieringsselskap - har gitt til kjøpet, blir de to panterettene likestilt, hvis ikke partene har avtalt en annen rekkefølge.

§ 3-17 bygger videre på § 3-14 om hvilke krav salgspant kan sikre og § 3-15 om hvilke ting som kan beheftes, og er selve rettsvernsnøkkelen i salgspantkapitlet. Den henger sammen med § 3-16 om forbud mot videresalg av det pantsatte uten samtykke, og med § 3-18 til § 3-21, som regulerer henholdsvis salgspant i deler og tilbehør, bortfall ved sammenføyning og bearbeidelse, og foreldelse av salgspantet.