§ 50. Tvistenemnd for reiser: godkjenning og gebyr

Paragrafen handler om tvisteløsning utenfor domstolene. Finnes det en nemnd som reiselivsbransjen og forbrukerorganisasjonene har opprettet ved avtale, og som behandler tvister innenfor loven, må nemnda søke om offentlig godkjenning etter godkjenningsloven. Loven oppretter ikke selv noen nemnd. Den forutsetter at bransjen og organisasjonene for de reisende først har blitt enige om en.

Plikten til å delta og betale rammer den som stiller reisegaranti for pakkereiser. Slike aktører må være med i nemnda og betale et gebyr til driften. Reisegarantifondet krever inn gebyret, og departementet kan gi nærmere regler om det i forskrift. Fondet er dermed både garantiforvalter og gebyrinnkrever for nemnda.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å bestemme i forskrift om partene skal betale for behandlingen i nemnda, og hvor mye. Departementet kan også bestemme i hvilken grad den som taper, kan pålegges å dekke motpartens sakskostnader (utgiftene til å føre saken). Loven fastsetter altså ingen satser selv. Slike regler kan fastsettes uten å endre loven.

Paragrafen hører til kapittel 10 sammen med de offentlige virkemidlene. Kontrollen med at loven følges, ligger hos Forbrukertilsynet og Markedsrådet, men gjelder ikke kapittel 8 om reisegaranti (§ 51). Overtredelsesgebyr kan ilegges ved vesentlige eller gjentatte brudd på visse opplysningsregler (§ 52). Straff med bøter eller fengsel i inntil tre måneder gjelder brudd på kapittel 8 (§ 53). Paragrafen er dermed en del av et system med både tvisteløsning og offentlig tilsyn.

Eksempel: En arrangør som har stilt garanti for pakkereiser, må delta i nemnda og betale gebyret som fondet krever inn.