§ 39. Bo- og driveplikt for gjenlevende ektefelle eller samboer
- Vernet for gjenlevende krever at vedkommende bor på eiendommen og driver den, senest ett år etter overtakelsen.
- Myndigheten som behandler konsesjon kan gi dispensasjon fra boplikten, og fritaksmyndigheten etter jordloven fra driveplikten.
- Bruksretten faller bort ved varig flytting eller uforsvarlig drift.
§ 39. Bu- og driveplikt for attlevande
Paragrafen stiller to krav til en gjenlevende ektefelle eller samboer som har overtatt odelsjord og vil beholde vernet mot at andre løser den ut. Vernet er regulert i § 34, § 35 og § 36. Kravene er at vedkommende bor på eiendommen og bruker den som sin egentlige bolig, og at eiendommen drives etter jordloven. Senest ett år etter overtakelsen må begge kravene være oppfylt.
Begge kravene har utfyllende regler i andre lover. Etter konsesjonsloven regnes eiendommen som tatt i bruk som reell bolig hvis eieren er registrert bosatt der i folkeregisteret. Etter jordloven skal jordbruksareal drives, og plikten gjelder hele eiertiden. Ny eier må innen ett år ta stilling til om vedkommende vil drive selv eller leie ut arealet. Bortleie oppfyller plikten bare hvis avtalen er skriftlig, gir driftsmessig gode løsninger og gjelder minst ti år om gangen uten at eieren kan si den opp.
Loven åpner for to unntak. Dispensasjon fra boplikten gis av myndigheten som behandler konsesjon (tillatelse til å erverve eiendom). Dispensasjon fra driveplikten gis av den myndigheten som kan frita fra driveplikt etter jordloven. Ved en søknad om fritak fra driveplikt legger jordloven vekt på blant annet hvor viktig det er å holde jorda i hevd, bruksstørrelsen, avkastningsevnen og søkerens livssituasjon.
Andre ledd sier at bruksretten faller bort hvis den gjenlevende flytter varig fra eiendommen, eller hvis eiendommen ikke drives forsvarlig. Eksempel: en gjenlevende som har overtatt eiendommen flytter for godt til et annet sted. Da faller bruksretten bort.
Vernereglene som § 39 stiller vilkår for, står i nærliggende paragrafer. Etter § 34 kan ikke felles barn eller barnebarn kreve eiendommen så lenge den gjenlevende ikke har fått alderspensjon eller full uføretrygd, og barnet må dessuten være fylt 18 år. Fra barnet er 25 år kan det også ellers få rett til å overta, hvis det ville være klart urimelig at den gjenlevende fortsetter. Etter § 35 gjelder et tilsvarende vern mot avdødes særkullsbarn og deres barn til barnet har fylt 18 år, og § 36 gjelder overfor andre odelsberettigede når eiendommen har vært i felleseie i minst fem år. Vernet gjelder også samboere (§ 34 tredje ledd). Har boet flere eiendommer, kan den gjenlevende etter § 37 kreve bare én av dem, etter eget valg. Etter § 38 har en gjenlevende som må gi fra seg eiendommen, rett til høvelig gratis husrom hvis det er mulig og rimelig, men ikke hvis vedkommende har flyttet for godt uten å ta forbehold om husrom. Krever en odelsberettiget eiendommen, gjelder prosessreglene i kapittel XIV (§ 39a). § 36 sier dessuten at dispensasjonsregelen for boplikt i første ledd gjelder tilsvarende der.