§ 35. Gjenlevende ektefelles vern mot særkullsbarn

Paragrafen verner en gjenlevende ektefelle mot den avdødes særkullsbarn (barn som ikke er felles med den gjenlevende) og deres barn. Utgangspunktet er som i § 34: ektefellen er død og har etterlatt odelsjord i felleseie, og den gjenlevende har ikke best odelsrett. Så lenge barnet er under 18 år, kan det ikke ta jorda. Vernet kan strekkes lenger enn til 18 år hvis noe annet ville være klart urimelig, når begge parters situasjon veies.

Vernet er i utgangspunktet kortere enn overfor felles barn. Etter § 34 må den gjenlevende ha fått alderspensjon eller full uføretrygd før barnet kan ta over, og barnet må også ha fylt 18 år. Her er det bare aldersgrensen som gjelder, og det er ikke noe pensjonsvilkår. Vernet kan likevel forlenges ut over 18 år når det ville være klart urimelig å la barnet ta jorda tidligere.

Andre og tredje ledd utvider rekkevidden. Reglene om særeie (eiendom utenfor felleseiet) i § 34 andre ledd gjelder tilsvarende. Samboere i ekteskapslignende forhold får samme vern som ektefeller når den gjenlevende har overtatt den avdødes odelsjord.

Paragrafen er ett av flere vern i kapittelet. Paragraf 36 gjelder alle andre odelsberettigede enn dem som er nevnt i § 34 og § 35. De kan i utgangspunktet ikke gjøre odelsrett gjeldende mot den gjenlevende ektefellen når eiendommen har vært i felleseie i minst fem år. Paragraf 37 begrenser kravet til én eiendom i et bo med flere. Paragraf 38 gir rett til gratis husrom for den som må gi fra seg eiendommen. Paragraf 39 krever at den gjenlevende bor på og driver eiendommen senest ett år etter overtakelsen, og § 39a viser til kapittel XIV for saksgangen når en odelsberettiget krever eiendommen.

Eksempel: en ektefelle dør og etterlater odelsjord i felleseie. Den døde hadde et barn som ikke er felles med den gjenlevende. Barnet er under 18 år og kan ikke ta jorda. Når barnet fyller 18, faller vernet i utgangspunktet bort, med mindre det ville være klart urimelig for den gjenlevende å måtte gi fra seg jorda.