§ 33. Saksbehandling ved odelsfrigjøring
- Odelsberettigede skal så langt mulig få uttale seg innen en måned før frigjøring avgjøres.
- Kunngjøring i Norsk Lysingsblad og en lokal avis kan erstatte individuelt varsel.
- Løsningssaker stanses mens frigjøringsspørsmålet er uavklart.
- Departementet kan gi forskrift om saksbehandlingen og kommunens oppgaver.
§ 33. Sakshandsaming
Paragrafen gir spillereglene for saker om odelsfrigjøring (at jord frigjøres fra odelsretten) etter § 30 og § 32. Den har tre deler: en rett til å uttale seg, en regel om å stanse løsningssaker og en hjemmel for forskrift.
Før frigjøring avgjøres, skal de som har odelsrett så langt det lar seg gjøre få si sin mening. De får en måned på seg. Der det er vanskelig å varsle hver enkelt, er det nok å kunngjøre i Norsk Lysingsblad og i en avis som mange leser på stedet.
Andre ledd er en stansregel. Er det tatt skritt til frigjøring, skal en odelsløsningssak som allerede er reist eller kommer senere, stoppes til frigjøringsspørsmålet er avgjort. Eksempel: en odelsberettiget krever jorda løst inn, og det er samtidig tatt skritt til frigjøring. Løsningssaken settes på vent.
Tredje ledd lar departementet gi forskrift om saksbehandlingen og om hva kommunen skal gjøre når det kommer en søknad om frigjøring. Det gjelder søknader etter § 30 og etter § 32 andre ledd, altså der noen frivillig har overlatt jord og overtakeren ber om frigjøring.
Frigjøringsgrunnlagene står i de to paragrafene det vises til. Etter § 30 kan Kongen frigjøre jord som staten eller en kommune har overtatt eller skal overta, når særlige grunner taler for det. Etter § 32 faller eldre odelsrett bort ved ekspropriasjon, og Kongen kan også frigjøre jord som er frivillig overlatt, hvis en ekspropriasjon ellers ville blitt gjennomført.