§ 50. Erstatning til grunneiere ved vern

Paragrafen gir eiere og rettighetshavere som blir rammet av et vernevedtak, rett til erstatning fra staten. Retten gjelder økonomisk tap som oppstår fordi vernet gjør det vanskeligere å fortsette en bruk som allerede var i gang før vernet kom. Gjaldt bruken noe som i utgangspunktet trengte tillatelse fra en offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare dersom denne tillatelsen var gitt før forslaget til vern ble kunngjort - er tillatelsen gitt senere, kan man ikke kreve erstatning for den planlagte bruken. Selve utmålingen av erstatningen skjer etter reglene i ekspropriasjonserstatningslova, og det er tidspunktet for vernevedtaket, ikke et senere tidspunkt, som skal legges til grunn ved beregningen. For virksomhet som er knyttet til utvinningstillatelser, bergverk eller mineraluttak, kan Kongen fastsette nærmere hva som skal regnes som igangværende bruk.

I praksis er det avgjørende tidspunktet for om erstatning kan kreves, koblet til kunngjøringen av verneforslaget etter § 42. Fra det tidspunktet vet grunneiere og rettighetshavere at området kan bli vernet, og nye tillatelser som gis etter dette, gir ikke lenger grunnlag for erstatning dersom vernet senere hindrer bruken tillatelsen skulle gjelde. Dette gjør at grunneiere har en klar interesse i å følge med på kunngjøringer av verneforslag i sitt område, siden det er handlinger og tillatelser fra før dette tidspunktet som teller ved erstatningsutmålingen. Erstatningen dekker økonomisk tap i den bruken som var i gang, ikke tap knyttet til planer eller ønsker om fremtidig bruk som ennå ikke var satt i verk.

Erstatningsordningen i § 50 henger tett sammen med de andre reglene om områdevern. Kunngjøringen av selve vernevedtaket etter § 46 skal opplyse de berørte om retten til erstatning, slik at ingen blir stående uvitende om muligheten. Blir en eiendom underlagt midlertidig vern etter § 45 i påvente av den endelige forskriften, kan det tenkes at også det midlertidige vernet skaper et vanskeliggjort bruksbehov som er relevant for erstatningsspørsmålet. Får eieren i stedet innvilget dispensasjon etter § 48 for det aktuelle tiltaket, faller normalt behovet for erstatning bort for den delen av bruken. Selve fremgangsmåten for å fremme og få avgjort et erstatningskrav - frister, tilbud fra staten og eventuelt skjønn - reguleres i § 51. Ved siden av dette skal en vurdering av vernet også ta hensyn til den samlede belastningen økosystemet er utsatt for, jf. § 10, som er et av de generelle prinsippene loven bygger på.