§ 51. Fremgangsmåte for å kreve erstatning ved vern

Naturmangfoldloven·LOV-2009-06-19-100
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 51. Fremgangsmåten ved fastsetting av erstatning

Staten skal senest ett år etter at vernevedtaket ble truffet, gi tilbud om erstatning etter § 50 til en eier eller rettighetshaver som har fremsatt skriftlig krav om dette innen fire måneder fra vernevedtaket. Departementet kan forlenge fristen og kan også gi oppfriskning for oversittelse av fristen. Bestemmelser i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) om oppfriskning gjelder så langt de passer.
Blir tilbudet ikke akseptert, kan eier eller rettighetshaver senest seks måneder etter at det ble gitt, sette frem krav for statsforvalteren om at staten begjærer skjønn styrt av tingretten til fastsetting av erstatning etter § 50.
Skjønnet holdes etter reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven) og reglene i dette ledd. Tingretten kan gi oppfriskning for oversittelse av fristen i annet ledd etter reglene i tvisteloven. For saksomkostninger ved underskjønn gjelder skjønnsprosessloven § 42. Ved overskjønn begjært av staten skal staten dekke grunneierens nødvendige omkostninger. Ved overskjønn begjært av grunneieren får reglene i tvisteloven kapittel 20 anvendelse.
Kilde: Lovdata — Naturmangfoldloven § 51
Hva betyr dette?

Paragrafen regulerer den praktiske gangen i en erstatningssak etter § 50. Har en eier eller rettighetshaver satt frem skriftlig krav om erstatning senest fire måneder etter vernevedtaket, plikter staten å komme med et tilbud senest ett år etter at vedtaket ble truffet. Departementet kan forlenge denne fristen, og kan også gi oppreisning dersom noen oversitter fristen for å fremme kravet - her gjelder tvistelovens regler om oppfriskning så langt de passer. Aksepterer ikke eieren eller rettighetshaveren tilbudet fra staten, kan vedkommende innen seks måneder etter at tilbudet ble gitt, be statsforvalteren om at staten begjærer skjønn for tingretten, slik at erstatningen i stedet fastsettes rettslig. Selve skjønnet gjennomføres etter skjønnsprosessloven og de særlige reglene i paragrafen her, og tingretten kan på samme måte gi oppfriskning dersom fristen på seks måneder oversittes.

Når saken havner i skjønn, er det egne regler for hvem som må dekke sakskostnadene. Ved underskjønn - altså den første behandlingen i tingretten - gjelder skjønnsprosessloven § 42, som blant annet fastsetter at den som har interesse av inngrepet, som hovedregel må dekke motpartens nødvendige utgifter i saken, med mindre motparten har avslått et rimelig forlikstilbud eller begjært skjønn uten god grunn. Blir avgjørelsen isteden brakt videre til overskjønn, er regelen i naturmangfoldloven § 51 en annen: har staten begjært overskjønn, skal staten dekke grunneierens nødvendige omkostninger, mens har grunneieren selv begjært overskjønn, er det tvistelovens kapittel 20 om sakskostnader som gjelder. Denne kombinasjonen skal gjøre det trygt for en grunneier å prøve erstatningsspørsmålet rettslig uten å risikere store kostnader selv.

§ 51 må leses sammen med § 50, som gir det materielle grunnlaget for erstatningen: retten oppstår når vernet vanskeliggjør en igangværende bruk, og erstatningen utmåles etter tidspunktet for vernevedtaket. Mens § 50 altså svarer på om og hvor mye som skal betales, svarer § 51 på hvordan og når kravet skal fremmes og eventuelt prøves for domstolen.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i naturmangfoldloven →
Gratis vurdering av din sak