§ 2-4. Tiltakshaverens plikt til sikring

Paragrafen pålegger tiltakshaveren en plikt til å sette i verk og vedlikeholde sikringstiltak, slik at mineralvirksomheten ikke setter mennesker, husdyr, tamrein eller eiendom i fare. Plikten omfatter ikke bare farer fra pågående aktivitet, men også farer som stammer fra tidligere virksomhet i området der tiltakshaveren har driftskonsesjon eller driver uttak uten konsesjonsplikt, og denne delen av plikten består selv etter at driften er avsluttet. Når mineralvirksomheten opphører for godt, må tiltakshaveren i tillegg gjennomføre varige sikringstiltak mot den samme typen fare.

Sikringsplikten er ikke begrenset til virksomhet som pågår her og nå. Et eksempel: en tiltakshaver som har driftskonsesjon i et område, kan bli ansvarlig for å sikre farer som stammer fra uttak andre har gjort der tidligere, og denne delen av plikten faller ikke bort selv om tiltakshaverens egen drift opphører. I praksis betyr dette at den som overtar et område med driftskonsesjon, også overtar ansvaret for å håndtere eldre farekilder som åpne sjakter eller ustabil grunn.

Sikringsplikten er én av flere grunnleggende krav i lovens kapittel 2 om krav til mineralvirksomhet. Den henger sammen med kravet til forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1 og kravet om nødvendig kompetanse i § 2-2, med informasjonsplikten overfor grunneiere, naboer og kommune i § 2-3, og med plikten til opprydding og istandsetting i § 2-5, som gjelder ved siden av selve sikringsplikten. Direktoratet kan også pålegge tiltakshaveren å stille økonomisk sikkerhet for at sikringstiltakene faktisk blir gjennomført, jf. § 2-6. Samme kapittel inneholder også regler om vektlegging av virkninger for samisk kultur i § 2-7, konsultasjoner i tradisjonelle samiske områder i § 2-8 og departementets adgang til å gi forskrift om kravene i kapittelet i § 2-9. Sikringsplikten er også relevant ved søknad om driftskonsesjon etter § 6-4, og brudd på plikten kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter § 11-4.