§ 11-3. Tvangsmulkt etter mineralloven
- § 11-3 gir direktoratet hjemmel til å sette tvangsmulkt for å få gjennomført et pålegg.
- Mulkten kan fastsettes samtidig med pålegget, eller senere etter eget forhåndsvarsel.
- Mulkten løper til forholdet er rettet, eller til det er dokumentert at pålegget er oppfylt.
- Størrelsen avhenger av hvor viktig gjennomføringen er og hvilke kostnader pålegget medfører.
§ 11-3. Tvangsmulkt
Paragrafen gir direktoratet et pressmiddel for å få gjennomført pålegg som allerede er gitt. Tvangsmulkt er ikke en straff for noe som har skjedd, men en løpende økonomisk byrde som skal gjøre det mer lønnsomt å etterkomme pålegget enn å la være. Direktoratet fastsetter både beløpet og fristen for når mulkten begynner å løpe dersom pålegget ikke er fulgt innen den tid.
Tvangsmulkten kan settes samtidig med selve pålegget om retting, og begynner da å løpe først når fristen for å rette forholdet er oversittet. Blir den i stedet fastsatt i etterkant, må den ansvarlige først få et eget forhåndsvarsel om at mulkt kan komme. Mulkten rettes mot den ansvarlige personlig og går til statskassen, og den løper som hovedregel helt til det ulovlige forholdet faktisk er rettet – direktoratet kan også bestemme at den skal løpe helt til det er dokumentert at kravet i pålegget faktisk er oppfylt, ikke bare påstått.
Størrelsen på tvangsmulkten skal blant annet gjenspeile hvor viktig det er at pålegget faktisk gjennomføres, og hvilke kostnader det vil innebære for den ansvarlige å etterkomme det – mulkten må rett og slett svi mer enn å la pålegget ligge. Tvangsmulkt forutsetter et pålegg etter § 11-1 å knytte seg til, og departementet kan gi forskrift med nærmere regler om blant annet mulktens størrelse og varighet, jf. § 11-5.