§ 43 c. Sakskostnader og tvistelovens regler ved pålegg mot nettmellomledd
- Gjennomføreren kan bare pålegges saksøkerens kostnader i ankesak den selv har anket.
- Tvisteloven § 32-9 gjelder ikke for gjennomføreren.
- Tvisteloven § 34-6 første ledd bokstav c gjelder ikke når saksøkeren har fått medhold.
§ 43 c. Forholdet til tvistelovens regler
Paragrafen justerer tvistelovens vanlige regler for saker om pålegg etter § 43. Den tar først for seg de som skal gjennomføre pålegget, for eksempel en nettleverandør. De kan bare bli holdt ansvarlige for saksøkerens sakskostnader (utgiftene til saken) i en ankesak, og bare når de selv har anket. Unntaket er sakskostnader etter tvisteloven § 20-4 bokstav c.
Tvisteloven § 20-4 lar en part få dekket kostnader uavhengig av hvordan saken ender. Den regner opp tre situasjoner. To av dem er at saken ble reist uten god grunn og parten straks godtok kravet, og at saken ble hevet av grunner utenfor partens kontroll når parten klart ellers ville vunnet. Den tredje, som er den § 43c peker på, gjelder kostnader som skyldes motpartens forsømmelser.
Andre og tredje ledd fjerner to regler fra tvisteloven for denne typen saker. Tvisteloven § 32-9 lar en part trekke selve hovedkravet inn i saken om midlertidig sikring, hvis det kan avgjøres samtidig uten å forsinke saken. Den gjelder ikke for dem som skal gjennomføre pålegget. Tvisteloven § 34-6 første ledd bokstav c sier at forføyningen faller bort når kravet er avgjort ved dom som ikke kan ankes. Det gjelder ikke der saksøkeren har fått medhold i kravet.
Paragrafen hører sammen med § 43a. Der står det at pålegg etter § 43 behandles som midlertidig forføyning, og at både den som har overtrådt regelverket og den som skal gjennomføre pålegget er saksøkt.
Eksempel: Den som skal gjennomføre pålegget, har ikke selv anket, men lovbryteren har det. Gjennomføreren kan da ikke pålegges saksøkerens kostnader i ankesaken, bortsett fra kostnader som skyldes motpartens forsømmelser.