§ 2-2. Krav til nasjonalitet for fly i norsk luftrom

Paragrafen setter et grunnkrav for all flyging i Norge: luftfartøyet må ha en godkjent nasjonalitet (en tilknytning til en stat, omtrent som et skip har flagg). Fire veier er åpne. Flyet kan ha norsk nasjonalitet, en utenlandsk nasjonalitet som loven eller en forskrift likestiller med norsk, nasjonalitet i en stat som har avtale med Norge om slik flyging, eller en særskilt tillatelse fra luftfartsmyndigheten.

Den særskilte tillatelsen er en åpning for fly som ikke passer inn i de andre gruppene. Myndigheten kan knytte de vilkårene til tillatelsen som den mener er nødvendige for at flygingen skal skje på en trygg måte, eller som allmenne hensyn krever. Tillatelsen kan også trekkes tilbake når som helst. Den som flyr på slik tillatelse, kan altså ikke regne med at den varer.

Kravet henger tett sammen med registerreglene. § 3-1 fastsetter at det skal føres et register over norske luftfartøyer. Etter § 3-2 kan et fly som hovedregel bare registreres når eieren er norsk, med visse unntak. Etter § 3-3 kan et fly som står i et utenlandsk register, ikke registreres i Norge før det er slettet der. Paragraf 3-1a er opphevet. Inn mot denne paragrafen viser også § 3-15 og § 3-16, som har titlene «Krav om nasjonalitets- og registreringsbevis» og «Merking av luftfartøyer».

Nabobestemmelsene i kapittelet setter flere skranker. § 2-1 avgrenser første del til sivil luftfart. Kongen kan etter § 2-3 innskrenke eller forby flyging i visse områder av militære eller sikkerhetsmessige grunner, og § 2-4 forbyr flyging med overlydshastighet i norsk område. Et fly som oppfyller nasjonalitetskravet, kan altså likevel bli stanset av disse reglene. Brudd på § 2-2 har en egen straffebestemmelse i § 14-1, og § 13a-5 har tittelen «Overtredelsesgebyr».