§ 3-1. Luftfartøyregisteret

Paragrafen er inngangen til hele registerordningen for luftfartøy i Norge. Norske luftfartøyer skal føres inn i et offentlig register, og departementet bestemmer hvilken myndighet som fører det. Registreringen henger sammen med nasjonalitet: Et fartøy kan bare registreres når det har norsk eier, ifølge § 3-2.

Registrering koster penger. Det skal betales gebyr, og departementet gir forskrifter om hvordan gebyrene settes. Loven fastsetter altså ikke beløpene selv. Paragraf 13-8, som viser hit, har tittelen «Forskrifter om gebyr», og § 13a-8 gjelder innkreving av tvangsmulkt, gebyr og avgifter.

Registeret kan føres elektronisk (kalt EDB-register). Regler om dagbok og register i lov eller forskrift får samme virkning for det elektroniske registeret. Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruk av slike registre ved tinglysning (offentlig registrering av rettigheter).

Paragraf 2-1 sier at lovens første del gjelder sivil luftfart, og § 2-2 krever at luftfart innenfor norsk område skjer med fartøy som oppfyller visse nasjonalitetskrav. Etter § 3-2 regnes blant annet staten, norske kommuner og norske statsborgere som norske eiere. Etter § 3-3 kan et fartøy som står i en annen stats register, ikke registreres her før det er slettet der. Et eksempel med rollene i loven: En eier som vil registrere et fartøy i Norge, må først få det slettet i utlandet hvis det står der. Paragraf 3-1a er opphevet.

Paragraf 2-3 lar Kongen av militære grunner eller hensyn til offentlig sikkerhet begrense eller forby luftfart i visse områder, og § 2-4 forbyr overlydsfart innenfor norsk område. Begge gjelder selve flygingen og ikke registreringen, så et registrert fartøy må likevel holde seg til slike forbud.