§ 12-12. Bevisforbud og forbud mot sivilt søksmål for innrapporterte opplysninger

Paragrafen har to regler som verner opplysninger sendt inn etter rapporteringsforordningen. Første ledd forbyr bevisføring om opplysninger som luftfartsmyndigheten eller undersøkelsesmyndigheten har mottatt etter forordningen. Opplysningene kan altså ikke brukes som bevis i en rettssak. Dessuten gjelder § 12-8 tilsvarende.

§ 12-8 gjelder bevisforbud for forklaringer til undersøkelsesmyndigheten og visse andre opplysninger etter undersøkelsesforordningen. Utgangspunktet er forbud. Retten kan likevel tillate bevis etter reglene i tvisteloven § 22-3 og straffeprosessloven § 118. Da skal den veie fordelene mot de negative følgene for den aktuelle eller fremtidige ulykkesundersøkelser, nasjonalt eller internasjonalt. Videre kan slike opplysninger aldri føres som bevis i straffesak mot den som har gitt dem. Henvisningen gjør at reglene i § 12-8 gjelder tilsvarende for opplysninger etter rapporteringsforordningen.

Annet ledd forbyr staten å reise sivilt søksmål (en tvist utenfor straffesak, for eksempel et erstatningskrav) på grunnlag av opplysninger som luftfartsmyndigheten bare kjenner til fordi de er meldt etter forordningen. Unntaket gjelder hvis det er kvalifisert grunn til å tro at den som ga opplysningene, har opptrådt kritikkverdig som nevnt i forordningens artikkel 16 nr. 10 bokstav a eller b.

Paragrafen hører sammen med taushetsplikten i § 12-11 og forbudet i § 12-13 mot å bruke opplysningene til å trekke tilbake sertifikater eller ilegge gebyr. § 12-9 utvider forordningens vern mot sanksjoner fra arbeidsgiver til personer som forklarer seg til undersøkelsesmyndigheten. Hele systemet er innført gjennom § 12-10. § 14-34 om foreldelse viser også hit.

Eksempel: Etter en hendelse har en person meldt fra til luftfartsmyndigheten. Staten kan ikke bruke meldingen som eneste grunnlag for et sivilt krav. Unntaket gjelder hvis det er kvalifisert grunn til å tro at personen har opptrådt kritikkverdig som forordningen beskriver.