§ 12-8. Bevisforbud for forklaringer til undersøkelsesmyndigheten

Paragrafen hindrer at forklaringer til undersøkelsesmyndigheten og visse andre opplysninger blir brukt som bevis i rettssaker. Det gjelder opplysninger som artikkel 14 nr. 1 og 2 i undersøkelsesforordningen nevner. Det gir en beskyttelse for dem som forklarer seg.

Forbudet er ikke absolutt i alle saker. Retten kan avgjøre at bevis likevel føres, etter reglene om taushetsbelagte opplysninger i tvisteloven § 22-3 og straffeprosessloven § 118. Da skal den legge vekt på om fordelene ved bevisføringen veier tyngre enn de negative følgene for den aktuelle undersøkelsen og for fremtidige undersøkelser, nasjonalt og internasjonalt.

De to bestemmelsene det vises til, virker på samme måte. Tvisteloven § 22-3 (regler for sivile saker) sier at bevis ikke kan føres når det ville krenke en lovbestemt taushetsplikt for offentlig ansatte og noen andre grupper. Departementet kan samtykke i at beviset føres. Retten kan veie hensynet til taushetsplikten mot behovet for å få saken opplyst, og bestemme at beviset kan føres til tross for nektet samtykke, eller stoppes til tross for samtykke. Straffeprosessloven § 118 gir tilsvarende regler for vitneforklaringer.

Andre ledd er strengere: en person som selv har gitt opplysninger til undersøkelsen, kan aldri få dem brukt som bevis mot seg i en straffesak. Her er det ingen avveining.

§ 12-7 om taushetsplikt viser til denne paragrafen. § 12-6 peker ut § 12-8 som en av reglene om forholdet mellom forordningen og norsk rett. For opplysninger etter rapporteringsforordningen gir § 12-12 et tilsvarende bevisforbud, og for øvrig gjelder § 12-8 tilsvarende der.

Eksempel: Et besetningsmedlem har forklart seg for undersøkelsesmyndigheten etter en hendelse. Senere reises det en straffesak mot vedkommende. Forklaringen kan ikke føres som bevis i den saken.