§ 11-2. Forsikringsplikt for luftfartøy

Paragrafen krever at fartøy som brukes til luftfart, har godkjent forsikring eller annen sikkerhet som dekker erstatningsansvaret etter § 11-1. Departementet kan bestemme noe annet. Plikten knytter seg til selve fartøyet som brukes, og den sørger for at det finnes penger bak ansvaret når noen er blitt skadet.

Annet ledd gir departementet myndighet til å gi forskrifter med nærmere regler om forsikring eller sikkerhetsstillelse (for eksempel en garanti som dekker ansvaret). Forskriften kan særlig utfylle de kravene til dekning av skade på tredjepersoner som EØS-avtalen stiller innen luftfart. Den kan også si hva som skjer dersom forsikringen eller sikkerheten ikke opprettholdes.

Forsikringen knytter seg til ansvaret i § 11-1, der eieren svarer uansett skyld for skade utenfor fartøyet, og der en leietaker som bruker fartøyet i næringsvirksomhet etter godkjent leieavtale, kan hefte sammen med eieren. Første og annet ledd i § 11-1 er altså bakgrunnen for hvorfor kravet til dekning finnes.

Kapittel 12 handler om hva som skjer når noe har gått galt. § 12-1 og § 12-2 gjelder varsling av luftfartsulykker, § 12-3 gir departementet myndighet til forskrifter om søk og redning, og § 12-4 lar departementet kreve at eier eller bruker helt eller delvis dekker statens utgifter til søk etter et savnet fartøy. Flere paragrafer viser hit: § 14-7 (manglende forsikring m.v.), § 18-1 (norsk statsluftfart med offentligrettslig formål), § 18-2 (vilkår for adgang til norsk område) og § 13a-5 om overtredelsesgebyr.

Eksempel: En eier vil bruke et luftfartøy til luftfart etter loven. Har han verken godkjent forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvaret etter § 11-1, oppfyller han ikke plikten, med mindre departementet har bestemt noe annet. En slik ordning gjør at den som er skadet, ikke er avhengig av at eieren selv har midler til å betale.