§ 18-1. Statlig luftfart med offentligrettslig formål

Paragrafen gjelder statlig luftfart som har rent offentlig formål, men som ikke er militær. Hovedregelen er at lovens første del brukes tilsvarende også for slik luftfart. Staten slipper altså ikke reglene bare fordi den selv står bak flygingen.

Det gjøres to unntak fra hovedregelen. Det ene er § 11-2, som pålegger forsikring eller annen sikkerhet for erstatningsansvar når fartøy brukes til luftfart. Det andre er tredje og fjerde ledd i § 12-3. Selve § 12-3 gir departementet fullmakt til å gi forskrifter om ettersøking og redning der luftfartøy forsvinner, havarerer eller er i nød. Et eksempel med rollene i loven: Staten bruker et luftfartøy til en offentlig oppgave uten militært preg. Da gjelder reglene i første del, men forsikringskravet i § 11-2 gjelder ikke for staten.

Kongen kan gjøre flere unntak fra første del for slik luftfart, eller gi egne forskrifter. Fullmakten har en grense. Kongen kan ikke endre regler av privatrettslig eller strafferettslig innhold. Privatrettslige regler styrer forholdet mellom private parter, og strafferettslige regler handler om straff. Kongen kan derfor ikke bruke fullmakten til å slippe staten fri fra straffebud i første del.

Bestemmelsen har en parallell for militær luftfart. Der avgjør Kongen etter § 17-14 på hvilke vilkår fremmede staters og internasjonale organisasjoners militære luftfartøyer får komme inn på norsk område. Paragraf 18-2 gir Kongen tilsvarende myndighet for luftfartøyer som fremmed stat eller internasjonal organisasjon bruker til formål som er nevnt i § 18-1. Utenlandsk statsluftfart er dermed regulert i § 18-2, mens § 18-1 gjelder norsk statsluftfart.