§ 12-2. Varslingsplikt ved flyulykker og alvorlige hendelser
- Personer med tilknytning til fartøyet og flysikringen må straks varsle etter en luftfartsulykke.
- Ved en alvorlig hendelse skal varselet gå til undersøkelsesmyndigheten.
- Plikten faller bort hvis vedkommende vet at varsel allerede er gitt.
- § 12-1 gjelder vitner og finnere, mens § 12-2 gjelder personer nær fartøyet.
§ 12-2. Varslingsplikt for særlige persongrupper
Paragrafen gjelder hvem som må melde fra når noe går galt i luften. Første ledd gjelder luftfartsulykker. Fartøysjefen, andre besetningsmedlemmer, bruker og eier av luftfartøyet og ansatte i flysikringstjenesten og bakketjenesten må da straks varsle enten lufttrafikktjenesten, politiet eller hovedredningssentralen. Plikten faller bort for den som vet at varsel allerede er gitt. Disse tre instansene skal så varsle hverandre, og også undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten.
Andre ledd gjelder alvorlige luftfartshendelser. Den samme personkretsen skal da varsle undersøkelsesmyndigheten direkte, og den informerer luftfartsmyndigheten. Også her faller plikten bort hvis vedkommende vet at varsel er gitt. Skillet er praktisk: ved en ulykke går varselet først til nød- og redningsapparatet, ved en hendelse går det til undersøkelsesmyndigheten. Tredje ledd lar departementet gi forskrifter om varslingsplikten og om hvordan varsel skal formidles videre. Et konstruert eksempel: En ansatt i flysikringstjenesten som vet at varsel om en ulykke allerede er gitt, trenger ikke varsle på nytt.
Paragrafen leses sammen med § 12-1. Den pålegger alle som er vitne til en ulykke, eller finner deler av et luftfartøy under forhold som tyder på ulykke, å varsle. § 12-2 retter seg altså mot dem som har en særskilt tilknytning til fartøyet eller flysikringen. § 12-3 gir departementet forskriftskompetanse om søk og redning og om plikt til å medvirke. Etter § 12-4 kan departementet kreve at eier eller bruker helt eller delvis dekker statens utgifter til søk etter et savnet fartøy. § 12-5 om bergelønn og § 12-6 om gjennomføring av EU-forordningen om undersøkelse av ulykker og hendelser kommer deretter. Rett før kapittelet står § 11-1 om eierens ansvar uten skyld og § 11-2 om forsikringsplikt.