§ 18-2. Utenlandsk statsluftfart: adgang til norsk område og vilkår

Paragrafen gjelder fartøy som en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon bruker til offentlige formål som ikke er militære. Kongen avgjør om slike fartøy kan komme inn på norsk område, og hvilke vilkår som skal gjelde. Denne adgangen utøves ved forskrift. Det er en parallell til § 17-14, som gjelder militære fartøy fra fremmede stater.

Andre ledd sier hvilke regler som gjelder når slike fartøy først er innenfor norsk område. Hovedregelen er at reglene i lovens første del gjelder tilsvarende. Tre forbehold følger av lovteksten. Kongens forskrifter etter første ledd kan bestemme noe annet. Internasjonale avtaler og folkerettens grunnsetninger (de alminnelige reglene i forholdet mellom stater) kan stå i veien. Og noen bestemmelser er holdt utenfor helt.

De unntatte bestemmelsene er §§ 3-42 til 3-49, § 11-2 og tredje og fjerde ledd i § 12-3. Avsnittet § 3-42 til § 3-49 handler om utenlandske luftfartøyer som er innført i nasjonalitetsregisteret i en stat som har tiltrådt konvensjonen av 1948 om anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. § 3-49 slår fast at avsnittet ikke hindrer inndragning, tilbakeholdelse eller andre tiltak for å sikre at lovene om inn- og utførsel, innvandring og luftfart følges. § 11-2 er forsikringsplikten for fartøy som brukes til luftfart etter loven. Den gjelder altså ikke for fremmed statsluftfart. Fra § 12-3 har kildene bare første ledd, om ettersøking og redning.

Paragrafen leses sammen med § 18-1, som gjelder norsk statsluftfart og har nesten samme unntak for forsikringsplikten og to av leddene i § 12-3. Forskjellen er at fremmed statsluftfart også holder §§ 3-42 til 3-49 utenfor. Eksempel: Et fartøy fra en fremmed stat som får adgang etter Kongens vilkår, skal som hovedregel følge første del, med mindre forskrift, avtale eller folkerett sier noe annet.