§ 3-1. Forbud mot reklame rettet mot barn og politisk reklame i fjernsyn

Paragrafen setter to forbud mot bestemte typer reklame og lar Kongen utdype reglene i forskrift. Det første forbudet beskytter barn. Reklameinnslag kan ikke knyttes til barneprogram, og reklame som særlig retter seg mot barn, er også forbudt. Dette gjelder både i kringkasting og i audiovisuelle bestillingstjenester (tjenester der seeren selv velger hva som vises).

Det andre forbudet gjelder innholdet i fjernsynsreklame. Kringkastere har ikke lov til å reklamere for et livssyn eller for politiske saker i fjernsyn. Forbudet omfatter også tekstfjernsyn.

Kongen kan gi forskrift om en rekke sider ved reklamesendinger. Det gjelder hvordan de sendes, hva de kan inneholde, hvor omfattende de kan være og hvordan tilsynet foregår. Forskriften kan også regulere hvor lenge kringkasterens meldinger om egne programmer, offentlige tjenester og veldedige formål kan vare, og om et program kan avbrytes for andre meldinger.

Paragrafen åpner kapittel 3 om reklame og sponsing. De nærmeste naboene bygger videre på temaet. § 3-2 sier hvordan reklame i fjernsyn skal plasseres og skilles fra programmene. § 3-3 forbyr skjult reklame, og § 3-4 gjelder sponsing. Produktplassering er forbudt i enkelte programtyper etter § 3-6, og § 3-7 stiller krav til programmer som har slik plassering. Flere andre paragrafer viser til denne: § 5a-5 og § 5a-6 om reklame, sponsing og produktplassering på videodelingsplattformer og fra andre aktører, samt § 10-1 om straff.

Praksis: TV Vest-dommen (Rt. 2004 s. 1737) gjelder forbudet mot politisk fjernsynsreklame. Dommen omtales som svar på hvorfor forbudet var lovlig. Saken gjaldt et klart brudd på forbudet mot reklame for livssyn og politiske budskap. Begrunnelsen som trekkes fram, er at partier og bevegelser med mye penger ellers kunne kjøpt seg uforholdsmessig stor eksponering i valgkampen, sammenlignet med dem som har færre ressurser. Forbudet har eksistert i norsk kringkastingsregulering i lang tid.