§ 10-1. Straff for brudd på kringkastingsloven

Dette er straffebestemmelsen i kringkastingsloven. Den sier når brudd på reglene kan gi bot eller fengsel i inntil et halvt år. Straff er forbeholdt de grove tilfellene. Handlingen må være gjort med vilje, eller være grovt uaktsom (svært uforsiktig). Alternativt må den være gjentatt. En enkeltstående, mindre forsømmelse er ikke nok.

Straffen gjelder bare brudd på et avgrenset utvalg regler. Det gjelder kravet om konsesjon eller registrering i § 2-1, plikten til å sende viktige meldinger fra statlige myndigheter i § 2-4 og forbudet i § 3-1 andre ledd mot å sende livssyns- eller politisk reklame i fjernsyn. Også to av grunnene til at Medietilsynet kan pålegge midlertidig blokkering av utenlandske kanaler i § 4-5 er straffbelagt. Det er kanaler med innhold som kan skade barn og unge, og kanaler som er etablert i en annen EØS-stat for å omgå norske regler. I tillegg kommer hele kapittel 9. Forskrifter og enkeltvedtak som bygger på disse reglene, er dekket på samme måte.

Et eksempel fra kapittel 9 er § 9-3. Der kan Kongen ved forskrift forby at noen fra norsk område hjelper til med kringkasting fra åpent hav eller fra luften over det. Forbudet kan blant annet ramme å drive kontor for slik virksomhet eller å levere utstyr til den. Tredje ledd i straffebestemmelsen sier at brudd på kapittel 9 kan straffes uten hinder av visse begrensninger i straffeloven og straffeprosessloven. Loven viser her til en regel i straffeprosessloven om hvem som avgjør tiltalespørsmål i bestemte typer saker. Har noen brutt en forskrift etter § 9-3, kan bare statsborgere eller bosatte i Norge, Danmark, Finland eller Sverige straffes.

Andre ledd gir en skjerpende omstendighet (noe som trekker i retning av strengere straff). Det gjelder hvis bruddet skjedde for å gavne en virksomhet, eller hvis virksomheten tjente på det. Da bør straffen settes høyere.

Straff er bare ett av flere virkemidler i kapittel 10. Ved siden av kan tilsynsmyndigheten gi en advarsel (§ 10-2), ilegge overtredelsesgebyr (§ 10-3) eller tvangsmulkt (§ 10-4). Tvangsmulkt brukes for å få pliktene oppfylt. Medietilsynet kan også forby et selskap å sende reklame i en tidsavgrenset periode (§ 10-5) når noen som handler for en kringkaster har brutt kapittel 3. Gebyret kan ilegges for et langt videre sett av bestemmelser enn dem straffen rammer, blant annet hele kapittel 3.

Eksempel: Et selskap sender fjernsyn som krever konsesjon, uten å ha fått en. Bruddet skjer med vilje. Da er vilkårene for straff oppfylt, og at selskapet tjente på det, teller som skjerpende. Hadde selskapet i stedet glemt saken én gang av ren uaktsomhet, ville straffebestemmelsen ikke passet. Tilsynsmyndigheten kan da likevel gi en advarsel (§ 10-2).