§ 2-12. Medietilsynets myndighet i grenseoverskridende saker

Paragrafen gir Medietilsynet verktøy mot brudd på markedsføringsloven i innslag fra kringkastere og tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester (for eksempel strømmetjenester) under norsk jurisdiksjon (norsk myndighetsområde). Tilsynet kan be om skriftlig bekreftelse på at bruddet stopper. I tillegg kan det forby kringkasteren eller tilbyderen å sende de innslagene der bruddet finnes.

Som en hasteløsning kan Medietilsynet eller Medieklagenemnda vedta et forbud med midlertidig virkning. Vilkåret er at det er rimelig grunn til å tro at regler tilsynet fører tilsyn med etter markedsføringsloven er brutt, og at forbrukernes interesser står i fare for alvorlig skade. Tiltaket må stå i forhold til målet og ikke gå lenger enn nødvendig for å stanse bruddet. Vedtaket kan gjelde i inntil tre uker om gangen og kan fornyes så lenge vilkårene er oppfylt.

Er det fare for alvorlig skade for forbrukerne, og finnes ingen andre effektive midler, kan retten på begjæring fra Medietilsynet pålegge mellomledd på nett å gripe inn. En vertstjenesteleverandør (en som lagrer innhold for andre) eller eieren av et nettbasert grensesnitt kan pålegges å fjerne innhold eller vise en tydelig advarsel. En internettilbyder kan pålegges å begrense tilgangen. En domeneregistrar kan pålegges å slette et domenenavn eller overføre det til Medietilsynet. Før retten bestemmer seg, skal den blant annet veie ytringsfriheten og informasjonsfriheten, forbrukerhensyn, motpartens interesser og om et mildere tiltak vil være nok.

Markedsføringsloven har regler om midlertidig forføyning (en hurtig, foreløpig rettslig avgjørelse), og de gjelder tilsvarende for rettens pålegg. Begjæringen settes fram skriftlig for Oslo tingrett. Den som skal gjennomføre pålegget, for eksempel et mellomledd på nett, blir part som saksøkt, men har et begrenset ansvar for sakskostnadene til den som saksøker. Kompetansen til Medietilsynet har bakgrunn i markedsføringsloven, som gjør EUs forordning om samarbeid mellom nasjonale forbrukermyndigheter til norsk lov og lar departementet utpeke hvilke myndigheter som håndhever den. Etter denne paragrafen kan tilsynet bare bruke verktøyene overfor bestemmelser det er utpekt til å håndheve.

Plikten til å gi opplysninger etter § 2-11 har forrang over taushetsplikt som bygger på lov, pålegg eller avtale. Den gjør at en virksomhet ikke kan holde tilbake opplysninger som Medietilsynet trenger, med henvisning til fortrolighet. Straffeprosessloven har imidlertid regler om hemmeligheter som fortsatt går foran, blant annet vitneforklaring om rikets sikkerhet eller forholdet til en fremmed stat, som ikke kan tas imot uten Kongens tillatelse. Paragrafen henger også sammen med nabobestemmelsene. Etter § 2-9 kan berørte personer i EØS-land henvende seg til norsk myndighet om norske kringkasteres overholdelse av reglene, og § 2-11a regulerer utveksling av opplysninger mellom tilsynsorganer. Klage over Medietilsynets enkeltvedtak behandles av Medieklagenemnda (§ 2-14), og § 2-15 sier at Medietilsynet og Medieklagenemnda ikke kan instrueres i enkeltsaker.

Eksempel: Medietilsynet mener at en kringkaster har sendt et innslag som bryter markedsføringsloven. Tilsynet kan be om skriftlig bekreftelse på at bruddet stopper, eller forby innslaget. Ser tilsynet en alvorlig fare for forbrukerne, kan forbudet gjelde midlertidig i inntil tre uker, og fornyes om vilkårene er der.