§ 2-11 a. Informasjonsutveksling mellom tilsynsorganer i EØS

Paragrafen sørger for at tilsynsorganer i EØS-området samarbeider om kringkasting og audiovisuelle tjenester. Regelverket bygger på direktiv 2010/13/EU, som norske regler gjennomfører (setter ut i livet i norsk rett). Første ledd sier at et norsk tilsynsorgan som fører tilsyn med slike regler, skal gi tilsynsorganer i andre EØS-land og EFTAs overvåkingsorgan de opplysningene de trenger for å anvende direktivet.

Andre ledd gjelder forhåndsvarsling. Melder en tilbyder av fjernsyn eller bestillingstjeneste under norsk jurisdiksjon (som hører under norske myndigheter) til Medietilsynet at den vil levere en tjeneste som først og fremst retter seg mot publikum i et annet EØS-land, skal Medietilsynet informere tilsynsorganet i det landet. Tredje ledd gjelder den motsatte situasjonen. Sender et tilsynsorgan i et annet EØS-land en anmodning om en tilbyder under norsk jurisdiksjon som retter tjenester mot det landet, skal tilsynsorganet i utgangspunktet ta stilling til anmodningen innen to måneder.

Paragrafen må ses sammen med § 2-11, som pålegger alle å gi tilsynet opplysninger, også når det trengs for å oppfylle avtaler med andre stater og internasjonale organisasjoner. § 2-12 gir Medietilsynet myndighet i grenseoverskridende saker, blant annet til å innhente skriftlig bekreftelse på at et brudd skal opphøre. § 2-9 åpner for at berørte personer og virksomheter i EØS-land kan henvende seg til norske myndigheter om norske kringkasteres overholdelse av regler som gjennomfører to eldre direktiver. Til slutt begrenser § 2-15 hvordan tilsynet kan styres: verken Medietilsynet eller Medieklagenemnda kan gis instrukser i enkeltsaker.

Eksempel: En norsk tilbyder av en bestillingstjeneste melder til Medietilsynet at den skal lansere et tilbud laget for publikum i et annet EØS-land. Medietilsynet skal da varsle tilsynsorganet der. Kommer det senere en anmodning derfra om tilbyderens virksomhet, skal den i utgangspunktet besvares innen to måneder.