§ 2-14. Klage på Medietilsynets vedtak (Medieklagenemnda)

Paragrafen sier hvem som avgjør klager på vedtak fra Medietilsynet. Hovedregelen er at klager på enkeltvedtak (avgjørelser i en konkret sak) etter loven eller forskrifter til den behandles av Klagenemnda for mediesaker, kalt Medieklagenemnda. Nemnda kan ikke omgjøre tilsynets vedtak på eget initiativ. Den kan altså bare gripe inn når noen har klaget. Nemnda er dermed lovens vanlige klageinstans.

Skal en avgjørelse bringes inn for domstolene, må søksmålet rettes mot staten ved Medieklagenemnda. Kongen fastsetter hvem som leder og er nestleder i nemnda, og kan gi forskrift om hvor stor den skal være, hvordan den settes sammen og hvilke oppgaver den har.

Et viktig unntak står i fjerde ledd. Enkeltvedtak fra Medietilsynet om kontroll med at vilkårene i riksdekkende kringkastingskonsesjoner (§ 2-1) overholdes, eller om riksdekkende senderanlegg (§ 2-2), påklages i stedet til departementet. Den som vil klage på et slikt vedtak, går altså til departementet og ikke til Medieklagenemnda.

Paragrafen må ses sammen med § 2-15, som beskytter Medietilsynet og Medieklagenemnda mot instrukser i enkeltsaker, og som viser tilbake hit. Beskyttelsen gjelder også rapporten etter § 2-13: Kongen og departementet kan ikke instruere tilsynet når den skrives. Klageordningen er dermed bygget rundt organer som skal avgjøre sakene selvstendig. Riksdekkende konsesjonssaker og senderanlegg er de områdene der departementet selv er klageinstans. Nabobestemmelser er blant annet § 2-11 om opplysningsplikt og § 2-12 om Medietilsynets myndighet i grenseoverskridende saker.

Eksempel: Medietilsynet fatter et vedtak overfor en kringkaster. Er det et alminnelig enkeltvedtak, klager kringkasteren til Medieklagenemnda. Gjelder vedtaket derimot tilsyn med vilkårene i en riksdekkende konsesjon, går klagen til departementet.