§ 2-11. Opplysningsplikt overfor tilsynet

Paragrafen gir tilsynsmyndighetene rett til informasjon. Alle som blir bedt om det, må gi tilsynet de opplysningene det trenger for å gjøre jobben sin etter loven. Plikten gjelder også når Norge må skaffe opplysninger for å holde avtaler med en annen stat eller en internasjonal organisasjon. Tilsynet kan kreve svar skriftlig eller muntlig og setter en frist. Ordet «enhver» i loven viser at plikten ikke er begrenset til kringkastere.

Som hovedregel går opplysningsplikten foran taushetsplikt. Den som sitter på opplysningene, kan altså ikke nekte å svare bare fordi de er fortrolige. Det er likevel unntak. Politiregisterloven verner det politiet og påtalemyndigheten får vite om personlige forhold, forretningshemmeligheter, etterforskning og operativ virksomhet. Denne taushetsplikten går foran opplysningsplikten. Det samme gjelder flere regler i straffeprosessloven. Én av dem hindrer retten i å ta imot vitneforklaring om hemmeligheter som angår rikets sikkerhet eller forholdet til en fremmed stat, med mindre Kongen tillater det. En annen hindrer forklaring om forhandlinger som en domstol har bedt de tilstedeværende holde hemmelig, uten samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Loven tar dessuten ett enkelt punktum i en av straffeprosessreglene ut av unntaket.

Departementet kan gi forskrift som sier nærmere hvem plikten gjelder for, og hvilke opplysninger som kan kreves. Grensene kan derfor være presisert utenfor selve loven. Paragrafen står i kapittel 2 (generelle bestemmelser), blant nabobestemmelser om Medietilsynets myndighet, klageinstansen og informasjonsutveksling. § 2-12, om Medietilsynets myndighet i grenseoverskridende saker, viser til opplysningsplikten her. Det gjør også § 10-3 om overtredelsesgebyr. Opplysningsplikten omfatter opplysninger Norge trenger for å oppfylle avtaleforpliktelser. Det kan ses i sammenheng med § 2-11a, som pålegger tilsynsorganer å dele opplysninger med tilsynsorganer i andre EØS-stater og EFTAs overvåkingsorgan når det trengs for å anvende direktiv 2010/13/EU. Et enkeltvedtak fra Medietilsynet kan påklages til Medieklagenemnda, jf. § 2-14.

Eksempel: Et tilsyn ber en virksomhet om opplysninger og setter en frist. Virksomheten kan ikke nekte med den begrunnelsen at opplysningene er underlagt taushetsplikt overfor andre. Sitter derimot politiet på opplysningene, og de omfattes av politiets taushetsplikt, kan tilsynet ikke kreve dem utlevert.