§ 10-3. Overtredelsesgebyr i kringkastingsloven

Overtredelsesgebyr er en økonomisk reaksjon (en betalingsplikt pålagt av et forvaltningsorgan) som tilsynsmyndigheten kan gi den som har brutt bestemte regler. Beløpet regnes ut etter regler som Kongen fastsetter. Selve loven oppgir ingen størrelse.

Gebyret kan brukes ved brudd på et bredt sett regler. Blant dem er kravet om konsesjon eller registrering (§ 2-1), plikten til å gi tilsynet opplysninger (§ 2-11), kravet om universell utforming av bildeprogrammer, for eksempel med teksting og tegnspråktolking (§ 2-19), registreringsplikten for videodelingsplattformer (§ 5a-2) og forbudet mot å finansiere NRK med reklame i allmennkanalene (§ 6-4). Hele kapittel 3 er med. Det samme gjelder forskrifter og enkeltvedtak som bygger på disse reglene.

Kongen kan gi forskrift om høyere gebyr når samme overtredelse gjentas. Medietilsynet har også adgang til å frafalle et gebyr hvis det er særlige grunner knyttet til selve ileggelsen. Et ilagt gebyr gir grunnlag for utlegg (at kravet kan inndrives ved beslag i eiendeler) uten at det trengs dom. Kongen kan gi utfyllende regler om innkreving og betalingsfrist, og det kan bestemmes at det løper renter.

Kapittel 10 gir tilsynet flere verktøy. Straff etter § 10-1 er forbeholdt forsettlige, grovt uaktsomme eller gjentatte brudd på et smalere utvalg regler. Gebyret har et videre virkeområde, og ordlyden i § 10-3 nevner ikke noe skyldkrav. Advarsel (§ 10-2) er et alternativ som ikke innebærer betaling. Tvangsmulkt (§ 10-4) skal presse fram at plikter blir oppfylt. Medietilsynet kan i tillegg forby en kringkaster å sende reklame i en periode (§ 10-5), når noen har handlet på vegne av kringkasteren og brutt reglene i kapittel 3.

Eksempel: En tilbyder overholder ikke en plikt som gebyret dekker, og tilsynsmyndigheten ilegger et gebyr. Betaler ikke tilbyderen, kan kravet inndrives ved utlegg uten dom. Gjør tilbyderen det samme igjen, kan et forhøyet gebyr bli aktuelt hvis Kongen har gitt forskrift om det.