§ 2-1. Konsesjon og registrering for kringkasting
- NRK kan sende uten konsesjon, mens andre trenger tidsavgrenset konsesjon for å drive kringkasting.
- Kringkastere uten konsesjon og tilbydere av bestillingstjenester må registreres hos Medietilsynet.
- Departementet gir konsesjon og kan sette vilkår, blant annet vederlag for riksdekkende reklamefinansiert kringkasting.
- Senderanlegg har egen konsesjonsplikt etter § 2-2.
§ 2-1. Konsesjonsplikt, konsesjonsmyndighet, registreringsplikt m v
Paragrafen avgjør hvem som kan sende. Norsk rikskringkasting (NRK) kan drive kringkasting uten konsesjon. Alle andre må ha konsesjon (tillatelse fra staten) hvis sendingene går via senderanlegg som selv krever konsesjon. Konsesjonen skal være tidsavgrenset, det vil si at den gjelder for en bestemt periode.
Departementet gir konsesjonene. Det kan stille vilkår, og for riksdekkende kringkasting som finansieres med reklame kan det kreve at det betales vederlag (en avgift for å få konsesjonen). Kongen kan gi forskrifter om hvordan konsesjoner tildeles, hva vilkårene kan være, når de faller bort, hvilke områder de gjelder for, og om grenser for eierskap. Kongen kan også bestemme når en kringkaster må følge norske regler, og gi forskrifter som trengs for at Norge skal holde sine internasjonale forpliktelser.
Der konsesjon ikke kreves, trer en registreringsplikt inn. Kringkastere som ikke trenger konsesjon, må være registrert hos Medietilsynet. Det samme gjelder tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester. Kongen kan gi forskrift om registreringen.
Medietilsynet er det statlige organet som forvalter reglene om kringkasting og lokalkringkasting, og departementet fastsetter nærmere regler om hva tilsynet skal gjøre. Å sende enkle meldinger krever ikke konsesjon.
Paragrafen henger tett sammen med § 2-2. Den krever en egen konsesjon fra departementet, eller den departementet utpeker, for å sette opp eller drive trådløse senderanlegg på bakken til kringkasting. Konsesjonen gis sammen med tildelingen av frekvenskapasitet etter ekomloven. Det er altså to lag: senderanlegget og selve kringkastingen. Nabobestemmelsene i kapittel 2 handler om forholdene rundt sendingene. Ett eksempel er at kringkastere må oppbevare opptak av program i minst to måneder etter sending (§ 2-5). Et annet er at Kongen kan gi regler om elektroniske programguider (§ 2-10). Flere paragrafer viser tilbake hit: § 2-14 om klageinstans, § 10-1 om straff, § 10-3 om overtredelsesgebyr og § 10-5 om inndragning av konsesjon.
Eksempel: Et selskap vil drive lokalkringkasting via egne trådløse senderanlegg. Det trenger da konsesjon for kringkastingen etter § 2-1 og en konsesjon for selve anleggene etter § 2-2. Et annet selskap tilbyr bare en audiovisuell bestillingstjeneste over nettet. Det trenger ikke konsesjon etter § 2-1, men må være registrert hos Medietilsynet.
- § 2-2Konsesjon for senderanlegg til kringkasting
- § 2-5Opptak av program: hvor lenge må kringkasteren beholde det
- § 2-14Klage på Medietilsynets vedtak (Medieklagenemnda)
- § 10-1Straff for brudd på kringkastingsloven
- § 10-3Overtredelsesgebyr i kringkastingsloven