§ 22-1. Kommunestyrets og fylkestingets kontrollansvar

Paragrafen åpner delen om egenkontroll. Den slår fast at det er kommunestyret og fylkestinget som har det endelige ansvaret for at kommunens eller fylkeskommunens virksomhet kontrolleres.

Ansvaret gir to konkrete verktøy. Det første er retten til å kreve at en hvilken som helst sak legges fram, enten til orientering eller til avgjørelse. Ingen sak er dermed skjermet fra kommunestyret, selv om den i utgangspunktet er lagt til et annet organ eller til administrasjonen. Det andre verktøyet er omgjøring. Kommunestyret og fylkestinget kan gjøre om vedtak fra andre folkevalgte organer eller fra administrasjonen, hvis disse selv kunne ha omgjort vedtaket.

Grensen i omgjøringsretten er viktig. Topporganet har ikke bredere omgjøringsmyndighet enn organet som traff vedtaket. Kunne ikke det opprinnelige organet omgjøre vedtaket, for eksempel fordi reglene om omgjøring hindrer det, kan heller ikke kommunestyret gjøre det med hjemmel i denne paragrafen.

Eksempel: administrasjonen har truffet en avgjørelse som kommunestyret mener burde vært behandlet politisk. Kommunestyret kan kreve at saken legges fram. Kunne administrasjonen selv omgjort avgjørelsen, kan kommunestyret også gjøre det.

Kontrollansvaret utøves i praksis gjennom systemet i de neste kapitlene. Etter § 23-1 velger kommunestyret og fylkestinget et kontrollutvalg som fører løpende kontroll på deres vegne. Utvalgets ansvar og myndighet står i § 23-2. Forvaltningsrevisjon er beskrevet i § 23-3, og eierskapskontroll i § 23-4. Kontrollutvalget rapporterer til kommunestyret eller fylkestinget etter § 23-5. Sekretariatet er regulert i § 23-7, og valget av revisor i § 24-1. Kontrollutvalget kan dermed sies å hjelpe topporganet med å bære ansvaret. Det overtar det ikke.