§ 26. Plikt til å sende epikrise

Helsepersonelloven·LOV-1999-07-02-64

Kort oppsummert

Epikrise skal sendes ved utskrivning, etter poliklinisk behandling eller etter spesialistbehandling.
Epikrisen skal gå til innleggende/henvisende helsepersonell, den som trenger den for oppfølging, og fastlegen.
Kan epikrisen ikke sendes samtidig, skal den sendes innen forsvarlig tid etter dette.
Departementet kan gi forskrift om innhold, mottakere og frister.

Lovteksten ordrett

§ 26. Oversendelse av epikrise

Ved utskrivning fra helseinstitusjon, etter poliklinisk behandling eller etter behandling hos spesialist skal en epikrise sendes til innleggende eller henvisende helsepersonell, til det helsepersonellet som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging, og til pasientens faste lege. Med epikrise menes et sammendrag av tilgjengelige journalopplysninger som gjelder en undersøkelse eller behandling av en pasient, og som er nødvendige for at videre behandling eller oppfølging av pasienten innenfor helse- og omsorgstjenesten kan skje på en forsvarlig måte.

Dersom det ikke er mulig å sende epikrisen samtidig med utskrivning eller avslutning av behandlingen, skal den sendes innen forsvarlig tid etter dette.

Departementet kan gi forskrift om plikten etter første og andre ledd, herunder hvem epikrisen skal sendes til, hvilke opplysninger epikrisen skal inneholde, og når epikrisen skal være sendt.

Kilde: Lovdata — Helsepersonelloven § 26

Hva betyr dette?

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å sende en epikrise når en pasient skrives ut fra en helseinstitusjon, avslutter poliklinisk behandling eller er ferdigbehandlet hos en spesialist. Mottakerne er tre: det helsepersonellet som la pasienten inn eller henviste videre, det helsepersonellet som trenger opplysningene for å følge opp pasienten forsvarlig, og pasientens faste lege. Loven definerer epikrise som et sammendrag av de tilgjengelige journalopplysningene som er nødvendige for at videre behandling eller oppfølging skal kunne skje på en trygg måte. Andre ledd åpner for at epikrisen kan sendes noe senere enn selve utskrivningen eller avslutningen, dersom det ikke lar seg gjøre samtidig – men da innen forsvarlig tid etter dette. Tredje ledd gir departementet myndighet til å fastsette nærmere regler om blant annet hvem epikrisen skal gå til, hva den skal inneholde, og fristen for å sende den.

I praksis er epikrisen limet som holder behandlingskjeden sammen når en pasient beveger seg mellom ulike deler av helsetjenesten. Fastlegen er en fast mottaker nettopp fordi vedkommende ofte har det langsiktige oppfølgingsansvaret etter at sykehusoppholdet eller spesialistbehandlingen er avsluttet. Kravet om at epikrisen skal sendes «innen forsvarlig tid» dersom den ikke kan sendes samtidig, gir et visst spillerom for de tilfellene der sammendraget krever mer bearbeiding, samtidig som det setter en grense for hvor lenge mottakeren kan vente på nødvendig informasjon om pasientens tilstand og behandling.

§ 26 må ses som en spesialregel innenfor det generelle systemet for deling av opplysninger som ellers reguleres av §§ 23, 25, 27, 28, 29, 29 a og 29 b. Der § 23 gir generelle unntak fra taushetsplikten og § 25 gjelder løpende deling under selve behandlingen, sikrer § 26 at informasjonen også følger med videre etter at et behandlingsforløp er avsluttet. Bestemmelsen henger dessuten sammen med § 24 om opplysninger etter en persons død, siden begge regulerer hva som skjer med journalopplysninger når et konkret behandlingsforløp tar slutt.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i helsepersonelloven →