§ 59. Begrensning av autorisasjon

Paragrafen gir Statens helsetilsyn adgang til å begrense autorisasjonen til helsepersonell, slik at den bare gjelder utøvelse av en bestemt type virksomhet og på nærmere fastsatte vilkår, i stedet for å kalle tilbake hele godkjenningen. En slik begrensning forutsetter at det er nødvendig å gripe inn overfor yrkesutøvelse som kan true sikkerheten i eller tilliten til helse- og omsorgstjenesten, og at et faglig pålegg etter § 56 ikke fremstår tilstrekkelig til å løse problemet. Har helsepersonellet fått en begrenset autorisasjon, kan vedkommende senere søke om å få begrensningen opphevet; da må søkeren godtgjøre at grunnlaget for begrensningen ikke lenger er til stede, eller at de vilkårene som ble satt, nå er oppfylt. Både vedtak om begrensning og avslag på søknad om oppheving regnes som enkeltvedtak.

I praksis er begrensning et mellomtrinn mellom faglig pålegg og fullt tilbakekall: reaksjonen brukes typisk der problemet er knyttet til en avgrenset del av yrkesutøvelsen, for eksempel en bestemt prosedyre eller et bestemt arbeidsområde, mens personellet for øvrig kan fortsette å praktisere.

Bestemmelsen er en del av reaksjonstrappen i kapittel 11: faglig pålegg etter § 56 er mildest, deretter kommer begrensning etter § 59, mens suspensjon etter §§ 58 og 58a og tilbakekall etter § 57 er de mest inngripende reaksjonene. Brytes vilkårene for en begrenset autorisasjon, kan det i seg selv gi grunnlag for tilbakekall. Statens helsetilsyn kan pålegge sakkyndig undersøkelse etter § 60 for å avklare om vilkårene for begrensning eller andre reaksjoner er oppfylt, og den som har fått godkjenningen tilbakekalt eller gitt frivillig avkall etter § 61, kan søke om ny, eventuelt begrenset, autorisasjon etter § 62.