§ 49. Lisens for helsepersonell

Paragrafen regulerer lisens, som er en snevrere og mer betinget godkjenning enn autorisasjon. Etter første ledd kan helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter § 48a, søke om lisens, men bare den som er skikket ut fra lisensens art og omfang, får den innvilget - lisens er dermed en skjønnsmessig godkjenning, ikke en rettighet slik autorisasjon kan være. Andre ledd åpner også for lisens til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52. Tredje ledd viser at lisensen kan begrenses på flere måter: i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp, eller på annen måte - listen er ikke uttømmende. Fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere vilkår for lisens, og kan også la nye krav gjelde for dem som allerede har lisens.

At lisensen kan begrenses på flere ulike måter samtidig, skiller den fra autorisasjonen, som normalt gjelder generelt for yrket. En lisens kan derfor være skreddersydd til en konkret stilling eller til bestemte oppgaver, og opphører eller endres i tråd med de begrensningene som er satt. Skikkethetsvurderingen i første ledd må gjøres konkret opp mot nettopp den lisensen som søkes, ikke mot yrket generelt.

§ 49 hører hjemme i kapittel 9 sammen med § 48 om hvilke yrkesgrupper autorisasjonsordningen omfatter, og § 48a om vilkårene for autorisasjon - lisens er alternativet når vilkårene for autorisasjon ikke er oppfylt. § 50 om grenselisens gir en egen, mer avgrenset ordning for helsepersonell fra Sverige og Finland som arbeider langs grensen. § 51 gir hjemmel for forskrifter om spesialistutdanning, mens § 52 om internasjonale avtaler kan gi grunnlag for både autorisasjon og lisens etter folkerettslige forpliktelser. § 54 om bortfall og § 57 om tilbakekall viser hva som skjer når en godkjenning opphører eller trekkes tilbake.