§ 9-9. Krav til gjennomføring av tvangstiltak i helse- og omsorgstjenesten

§ 9-9 stiller krav til hvordan tvangstiltak skal gjennomføres når vedtaket gjelder de mest inngripende formene for tvang og makt overfor personer med utviklingshemning – tiltakene som i § 9-5 tredje ledd er plassert i bokstav b og c, altså planlagte tiltak mot gjentatte nødssituasjoner og tiltak knyttet til grunnleggende behov som mat, søvn, hygiene og personlig trygghet. Kommunen kan ikke gjennomføre slike tiltak alene; spesialisthelsetjenesten har en lovfestet bistandsplikt overfor kommunen i disse tilfellene. Brukeren eller pasienten har videre krav på at personalet som utfører tiltaket er kvalifisert, og hovedregelen er at to tjenesteytere skal være til stede samtidig under gjennomføringen – med mindre dette virker uheldig for personen selv. Loven setter ulike minstekrav til utdanning avhengig av hvilken tiltakstype det er snakk om: en av de to som er til stede må, ved bokstav b-tiltak, ha fullført høgskoleutdanning innen helse, sosialt arbeid eller pedagogikk, mens det ved bokstav c-tiltak holder med bestått eksamen fra videregående opplæring i helse- og sosialfag. Statsforvalteren kan likevel dispensere fra disse utdanningskravene når særlige forhold i den enkelte saken tilsier det. I tillegg pålegger paragrafen en løpende plikt til å følge med på hvordan tiltaket virker mens det pågår: viser det seg at grunnlaget for vedtaket ikke lenger er oppfylt, at effekten uteblir, eller at tiltaket fører til uforutsette og negative konsekvenser for personen, skal gjennomføringen stanses umiddelbart.

I praksis betyr kravet om to tjenesteytere at kommunen og spesialisthelsetjenesten må planlegge bemanningen rundt tiltaket i forkant, ikke bare selve vedtaket. Kompetansekravene fungerer som en sperre mot at ufaglærte alene gjennomfører de mest inngripende tiltakene, samtidig som adgangen til dispensasjon gir statsforvalteren et handlingsrom i situasjoner der det er vanskelig å oppfylle utdanningskravet fullt ut. Plikten til løpende vurdering innebærer at ansvaret ikke stopper når vedtaket er fattet – de som er til stede under gjennomføringen, må hele tiden ta stilling til om tiltaket fortsatt er nødvendig og forsvarlig, og bryte av straks det ikke lenger er det.

Paragrafen må leses sammen med § 9-5, som setter de grunnleggende vilkårene for at tvang og makt i det hele tatt kan brukes: andre løsninger skal være forsøkt først, tiltaket må være faglig og etisk forsvarlig, og det skal bare kunne brukes for å avverge vesentlig skade. § 9-6 setter i tillegg egne grenser for mekaniske tvangsmidler som belter og lignende. Saksbehandlingsreglene i § 9-7 bestemmer hvem som kan beslutte tiltak og hvordan beslutningen skal dokumenteres og meldes videre, mens § 9-8 gir statsforvalteren plikt til å overprøve alle sider av vedtak om de samme tiltakstypene som § 9-9 gjelder for. Journalføringen er regulert i § 9-10, og den som er uenig i et vedtak, kan klage etter § 9-11, med adgang til overprøving i tingretten etter § 9-12. § 9-13 gjør at reglene i kapittelet også omfatter spesialisthelsetjenesten, i tilfeller der den bistår ved gjennomføring av kommunens vedtak.