§ 9-6. Grenser for tvangsmidler, skjerming og treningstiltak
- § 9-6 setter særlige grenser for mekaniske tvangsmidler, skjerming og opplærings- og treningstiltak.
- Mekaniske tvangsmidler kan bare brukes for å støtte fysiske funksjonsnedsettelser, hindre fall eller hindre selvskading.
- Skjerming i en nødssituasjon skal som hovedregel skje med ulåst dør og under oppsyn.
- Opplærings- og treningstiltak som gir smerte, skade eller isolasjon, er forbudt uansett formål.
§ 9-6. Særlige grenser for bruk av enkelte tiltak
§ 9-6 setter absolutte grenser for tre typer tiltak som ellers kunne vært tillatt etter de generelle vilkårene i § 9-5. For det første kan mekaniske tvangsmidler som begrenser bevegelsesfriheten — som belter eller remmer — bare brukes for å støtte opp om en fysisk funksjonsnedsettelse, for å hindre at brukeren faller, eller for å hindre selvskading; selv da må de øvrige vilkårene for tvangsbruk være oppfylt. For det andre stiller paragrafen krav til hvordan skjerming fra andre personer skal foregå i en nødssituasjon: det skal som hovedregel skje i et vanlig rom brukeren bor i, med ulåst dør, og bare av sikkerhetsgrunner kan døren unntaksvis låses. Personen skal uansett holdes under tilsyn hele tiden, og skjermingen skal opphøre straks situasjonen er under kontroll igjen. For det tredje forbyr paragrafen enkelte opplærings- og treningsmetoder helt og holdent: metoder som gir smerte eller skade, fysisk avstraffelse, sterke fysiske eller psykiske belastninger, eller isolasjon, er ikke tillatt uansett formål.
§ 9-6 utfyller vilkårene i § 9-5 ved å sette strengere og mer konkrete grenser for noen av de mest inngripende tiltakstypene. Der § 9-5 stiller generelle krav om forsvarlighet og forholdsmessighet, gir § 9-6 klare og til dels absolutte forbud som ikke kan fravikes ut fra en helhetsvurdering alene. Når slike tiltak faktisk besluttes, må saksbehandlingsreglene i § 9-7 følges, og bruken skal etterpå kunne kontrolleres — blant annet gjennom kravene til gjennomføring og evaluering i § 9-9 og journalføringsplikten i § 9-10, som sikrer at det finnes en etterprøvbar dokumentasjon av hva som faktisk ble gjort.
Et eksempel: en bruker har store fysiske utfordringer med balansen og faller ofte. Her kan spesialtilpasset klær eller støttebelte brukes for å hindre fall, forutsatt at de øvrige vilkårene for tvangsbruk også er oppfylt. Situasjonen er annerledes hvis personalet vurderer et treningsopplegg som gir brukeren fysisk smerte for å «venne personen til» en bestemt atferd — det er forbudt uansett hvor godt formålet måtte være, fordi § 9-6 stenger den døren helt.