§ 9-13. Spesialisthelsetjenestens rolle ved tvang og makt

§ 9-13 utvider virkeområdet for reglene om tvang og makt til også å gjelde spesialisthelsetjenesten, i de tilfellene den er involvert i gjennomføringen av kommunale vedtak. Spesialisthelsetjenesten kan selv fatte beslutning om tvangsbruk når den utfører oppgaver knyttet til utforming og bistand ved gjennomføring av tiltak, og de samme saksbehandlingsreglene som gjelder for kommunen, skal følges så langt de passer for spesialisthelsetjenesten. I tillegg pålegger bestemmelsen det regionale helseforetaket et ansvar for å sikre at spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelig kompetanse og bemanning til å kunne yte forsvarlig bistand til kommunene i disse sakene.

Bestemmelsen kobler spesialisthelsetjenesten inn i saksbehandlingen som ellers er beskrevet i § 9-7, der det blant annet stilles krav til hva et skriftlig vedtak om planlagte tiltak skal inneholde, og til at spesialisthelsetjenesten skal bistå ved selve utformingen av tiltaket. Den samme koblingen finnes i § 9-9, som krever at spesialisthelsetjenesten bistår ved gjennomføringen av de mest inngripende tiltakene, og at brukeren eller pasienten har rett på kvalifisert personale og et visst utdanningsnivå hos dem som utfører tiltaket. § 9-13 er dermed limet som gjør at ansvaret for forsvarlig bistand fra spesialisthelsetjenesten, plassert hos det regionale helseforetaket, kan forenes med kommunens ansvar for selve vedtaket og gjennomføringen.

Tenk deg at en bruker trenger et planlagt skadeavvergende tiltak som er så inngripende at spesialisthelsetjenesten må bistå direkte i gjennomføringen. Da er det ikke bare kommunen som har ansvar — spesialisthelsetjenesten skal delta i utformingen av tiltaket og sørge for kvalifisert personale i gjennomføringen, mens det regionale helseforetaket i bakgrunnen skal påse at spesialisthelsetjenesten faktisk har nok folk og riktig kompetanse til å ta denne oppgaven.