§ 9-1. Formålet med reglene om tvang og makt

§ 9-1 er formålsbestemmelsen for hele kapittel 9, som handler om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning i kommunale helse- og omsorgstjenester. Bestemmelsen slår fast to hovedhensyn som skal veies mot hverandre. På den ene siden skal reglene hindre at brukeren eller pasienten skader seg selv eller andre alvorlig, og samtidig sørge for at tvang og makt brukes minst mulig og bare når det trengs. På den andre siden skal tjenestene tilrettelegges med respekt for den enkeltes kropp og sinn, og så langt det lar seg gjøre i tråd med personens egen vilje. Til slutt setter paragrafen en absolutt grense: ingen skal møtes med en nedverdigende eller krenkende behandling, uansett hvor godt formålet med tiltaket måtte være.

Formålsparagrafen er ment å prege tolkningen av resten av kapitlet. Virkeområdet i § 9-2 avgrenser hvilke tjenester og personer reglene gjelder for, mens § 9-3 bygger videre på selvbestemmelseshensynet ved å kreve at brukeren eller pasienten skal høres og få informasjon. § 9-4 pålegger kommunen en plikt til å forebygge tvangsbruk gjennom tilrettelegging og opplæring, direkte forankret i formålet om minst mulig tvang. Vilkårene for selve tvangsbruken står i § 9-5, mens § 9-6 trekker særlige grenser for enkelte inngripende tiltak som mekaniske tvangsmidler. Saksbehandlingen når tvang faktisk besluttes, reguleres i § 9-7, med etterfølgende kontroll hos statsforvalteren etter § 9-8 og krav til forsvarlig gjennomføring og evaluering i § 9-9. Til sammen bygger disse bestemmelsene opp under formålet i § 9-1: minst mulig tvang, størst mulig respekt for den enkelte.

Et eksempel kan illustrere hva formålet betyr i praksis: en bruker med psykisk utviklingshemning nekter å ta imot hjelp til personlig hygiene. Etter formålsbestemmelsen skal tjenesten først forsøke å løse dette i samarbeid med brukeren og med respekt for vedkommendes egen vilje, ikke gripe inn med tvang som førstevalg. Bare dersom mangelen på hygiene truer med å gi vesentlig skade, og andre løsninger er forsøkt, kan mer inngripende tiltak komme på tale — og selv da skal ingen del av gjennomføringen oppleves nedverdigende for brukeren.