§ 9-3. Medvirkning, informasjon og verge ved tvang og makt

§ 9-3 slår fast at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes og gjennomføres sammen med brukeren eller pasienten selv, ikke bare bestemmes over hodet på vedkommende. Før det treffes vedtak om tvang og makt etter reglene i kapittel 9, skal brukeren, pasienten, pårørende og eventuell verge høres. De skal også få informasjon om retten til å uttale seg når saken overprøves, om adgangen til å klage, og om muligheten til å bringe vedtaket videre til tilsynsmyndigheten og til tingretten. Er det ikke allerede oppnevnt verge i en sak der kommunen vurderer å bruke tvang, skal det oppnevnes en verge; kommunen skal selv be om dette hos statsforvalteren dersom ingen andre gjør det, jf. vergemålsloven § 56. Opplysninger om personlige forhold som vergen får kjennskap til, kan bare gis videre når det er nødvendig for å utføre selve vergeoppdraget. Hvem som regnes som pårørende, er definert i en annen lov enn denne.

I praksis innebærer § 9-3 at tvangsvedtak ikke skal komme som en overraskelse på den det gjelder. Planlegger for eksempel en kommune å innføre et skadeavvergende tiltak overfor en bruker, skal brukeren selv, eventuell verge og pårørende få si sin mening før vedtaket fattes, og de skal få vite hvordan de kan klage dersom de er uenige. Har brukeren ingen verge fra før, må kommunen sørge for at statsforvalteren oppnevner en, slik at brukeren har noen som kan tale hans eller hennes sak overfor tjenesten og i en eventuell klagesak.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 9-1 om formålet med kapitlet, og med § 9-5 om vilkårene for å bruke tvang og makt, som først kan anvendes etter at brukeren og de andre er hørt etter § 9-3. Reglene om kommunens saksbehandling i § 9-7 og om statsforvalterens overprøving i § 9-8 bygger videre på at pårørende og verge er involvert fra starten, slik denne paragrafen krever.