§ 9-2. Virkeområdet for reglene om tvang og makt

§ 9-2 avgrenser hvilke situasjoner reglene i kapittel 9 om tvang og makt gjelder for. Som tvang eller makt regnes tiltak brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som tvang. Alminnelige oppfordringer og det å lede noen forsiktig med hånden regnes derimot ikke som tvang eller makt. Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi, altså elektroniske hjelpemidler som kan varsle eller finne noen, er derimot regulert i en annen lov.

I praksis avgjør § 9-2 om et konkret tiltak overhodet faller inn under det strenge regelverket i kapittel 9. Nekter for eksempel en bruker å ta imot hjelp til personlig hygiene, og de ansatte likevel gjennomfører det fysisk mot brukerens vilje, er dette tvang som utløser reglene i kapitlet. Ber en ansatt bare vennlig om at brukeren blir med inn, uten fysisk makt, faller dette utenfor, selv om brukeren i utgangspunktet nølte. Grensen mellom vanlig veiledning og tvang må derfor vurderes konkret i hver enkelt situasjon.

Bestemmelsen henger sammen med formålsparagrafen i § 9-1 og med vilkårene for bruk av tvang i § 9-5, § 9-6 og de øvrige reglene i kapitlet, som først kommer til anvendelse når § 9-2 sier at situasjonen faller innenfor. Hvilke tjenester det er snakk om, fremgår av § 3-2, som blant annet omfatter personlig assistanse og opphold i institusjon, og § 3-6 om pårørendestøtte som avlastning og omsorgsstønad.